Vedlikehold av sykkel – Tips til vedlikehold av sykkelhjul
15. juni 2017
Elsykkel – Vedlikehold av elsykkel
22. juni 2017

Axtri Triatlon – Veien til seier – Slik vinner du triatlon

Triatlon, Fjorårets hovedmål for Axtri triatlon var å fullføre med en god tid. Likevel innrømmer jeg i etterkant at mitt indre mål helt fra starten var å vinne. Det smakte meget godt i etterkant.

Forberedelser til triatlon

Før Axtri triatlon konkurransen tenkte jeg ”ingen vinner uten å ha testet løypa på forhånd”. Uken før pakket jeg derfor telt, sykkel, våtdrakt og løpesko, og tok meg en ”svipptur” til Aurland. Jeg må si jeg ble ganske overrasket allerede dag èn på gjennomkjøringen av sykkel etappen. Ja, jeg visste det var bratt, hardt og brutalt, men ikke på det nivået jeg møtte der. Den påfølgende uken før triatlon bestod dermed av et aldri så lite stressmoment for å finne kompakt klinger og en 11-32 kassett til sykkelen. Skulle jeg ha en sjanse og noe å gå på når det kom til løpingen, kunne jeg jo ikke sitte å tråkke 60rpm opp begge bakkene. Nå i ettertid er jeg veldig glad for at jeg tok meg tid til å ringe rundt til alle sportsbutikkene på hele Østlandet for å finne disse magiske 50/34T klingene. Stripping av unødvendig vekt var også meget nødvendig. Det tar dessverre litt lengre enn en uke for å få bort overflødig kroppsvekt. Derfor hentet jeg nye hjul hos Unaas, og bestemte meg for å kun ha en drikkeflaske opp det første fjellet.

Race planen min for Axtri triatlon var egentlig ganske enkel: svømme fort, men kontrollert, sykle på stabil sone2, kraft opp første bakken uavhengig av hvor mange som passerer, og tilslutt ta ut resterende krefter på de to siste bakkene på sykkel og løp. Det er digg å nå kunne si at det var en utmerket plan!

Ved henting av startnummer ble jeg litt skremt av meg selv når jeg fikk utdelt rød hette. Dette betydde nemlig at jeg var i den nest raskeste svømmegruppen. Av erfaring vet jeg at jeg meget sjeldent ender opp som en av de første opp av vannet totalt, og i alle fall nå som jeg hadde hatt minimalt med svømmetrening ukene før. Jeg tok likevel motvillig imot den røde hetta og håpet på det beste.

Vannet i Aurland der hvor Axtri triatlon ble holdt er ikke akkurat kjent for å være varmt, og det var ikke noe annerledes denne gangen heller. Temperaturen ble målt til hele 11 grader før start, og med erfaring fra et iskaldt Axtri vann fra i fjor gledet jeg meg ikke akkurat til å bade. Det var kaldt under oppvarmingen, men med neoprensokker, hette og ulltrøye innerst var det overkommelig.

Svøm

Startskuddet gikk, og vi hoppet alle ned fra kanten før supersprinten ut i vannet. Jeg fant fort rytmen, og hadde god plass rundt meg fra start. Planen var å finne noen ben å følge, og til min store overraskelse havnet jeg noen få meter bak tetpuljen med rundt fem andre. Jeg valgte å ta meg god tid og beholde roen istedenfor å stress svømme for å tette luka. Det tok likevel ikke lang tid før jeg nesten kunne kile de på tærne. Jeg lå lenge og cruiset bak, og brukte minimalt med krefter. Det er faktisk første gang jeg har funnet noen gode føtter å ligge bak. Så tusen takk til dere!

Sykkel

Det føltes ut som on en halv evighet ble brukt i T1. Løse bein og armer, sykkelsko, hjelm, briller og alt annet man skal ha på seg… Men er det kaldt så er det kaldt, og jeg tenkte det kunne være lurt å holde varmen over fjellet for å unngå et altfor stort energitap. Jeg fikk hvert fall dratt på meg alt av utstyr og satt av gåre på den lange ferden til toppen av fjellet. Beina føltes ufattelig gode i starten, og jeg fant tidlig rytmen på min planlagte watt. Selv om jeg ble passert av flere i herreklassen var dette helt etter planen, og jeg holdt meg til min egen plan som var å sykle jevnt og bruke minst mulig energi opp den første bakken. Det var en befrielse å endelig nå toppen av første bakke. Den følelsen av at sykkelen trillet på platået var helt fantastisk, og jeg hadde god driv mot utforkjøringen. Selv vet jeg at jeg rett og slett er verdens største pingle i utforkjøringer, og spesielt på våte veier. Til min store forbauselse tok jeg igjen opptil flere utøvere nedover, og dette var en stor motivasjonsboost i seg selv. Det var nydelig å nå vendepunktet i Erdal med alle de herlige menneskene, både kjente og ukjente som heiet. Jeg fikk nye hansker og en gigantisk dobbeltdekker med nugatti av supporten min. Da gjenstod det bare å sekundere meg selv ved å kikke etter første dame på vei ned, mens jeg var på vei opp. Det tok en god stund før hun passerte, og det gav meg en skikkelig boost. Beina hadde en hel del mer krutt, og mot midten av bakken begynte jeg å passere flere av de samme som passerte meg opp den første. Må ærlig innrømme at det var litt deilig å se at planen min satt som et skudd da jeg sammenlignet min lette, fine visp med flere av mine konkurrenters tunge tråkk. Rett som det var møtte jeg igjen toppen, og da var det bare å gunne på ned mot T2 der løpeskoene og sekken kriblet etter å bli tatt i bruk.

Løp

Vel fremme i T2 var jeg meget gira på å komme raskt av gåre på den aldri så lille fjellklatringen. Min support hadde lagt alt klart, og det tok ikke mange minuttene før jeg var på vei oppover dalen. Etter en kort tur innom for å ”tømme tanken” fikk jeg sekundering ved passering ut av T2, ”du er tre min foran neste dame”. Hva, bare tre minutter? Jeg fikk ny energi, men skal ærlig innrømme at jeg var litt usikker på om jeg med min tunge bakdel klarte å ta igjen de tre minuttene. Likevel var jeg klar for å prøve så godt jeg kunne. Fra testing av løypa uken før visste jeg hvor tøff den første delen var med mye store steiner og bratte stigninger hvor det absolutt ikke er muligheter for å løpe. Planen tok form underveis, og jeg bestemte meg for å løpe alle steder det var mulig, og gå der jeg måtte. Med ”house chillout” spillelisten fra Spotify på øret kom jeg fort inn i rytmen, og min slitne kropp ble glemt. Utrolig hva noen få toner kan gjøre med en. Til min store forbauselse ble jeg ikke passert av andre enn en person i starten av stigningen. Vi endte opp med å løpe om hverandre hele veien, og det var utrolig deilig å ha noen bein å følge når syrefesten var på sitt sterkeste. Jeg kikket stadig bakover for å se om jeg kunne skimte noen hestehaler med startnummer på der skogen åpnet seg på enkelte steder, men etter ca. halvveis i løypa kunne jeg ikke se en eneste en. Dette gav meg enda mer motivasjon til å fortsette mot seieren jeg hadde jobbet for i hele år. De siste 3-4 km visste jeg var relativt flate, og det var en befrielse når jeg endelig kom meg dit. Det eneste hinderet var at jeg hadde gått næringstom, og orket rett og slett ikke proppe i meg en gel til. Etter hver eneste gel jeg hadde tatt ble jeg kvalm og uvel etterpå. Det var rett og slett ikke verdt det. Jeg ble dessverre passert av et par stykker på flatene, men det var en stor befrielse når en av dem rakk å informere de andre om at det var langt ned til neste dame. Ja, da var det bare å ta livet med ro og nyte de siste to kilometerne til mål. På det tidspunktet innså jeg at jeg hadde vunnet Axtri Triatlon, og jeg kunne ikke annet enn å sette på smilet og klappe meg selv på skulderen.

Det er virkelig ingenting som slår den følelsen du får når du kommer til mål og vet du har vunnet en konkurranse. For meg er det den beste rusen som finnes. Kroppen er helt tom for energi, musklene verker og alle sammen heier på deg. Man blir rett og slett ganske stolt, og for meg så er det faktisk greit å være litt i sentrum i akkurat det øyeblikket.

Tusen takk til alle som heiet og stilte opp som support underveis. Dere er fantastiske. Takker og bukker også til teamet og sponsorene jeg er så heldig å være på lag med. Uten dere ville det ikke vært like lett å komme seirende i mål.

Dersom du ønsker å lese om hvordan Hans Christian Tungesvik fordeler tiden sin i Ironman som er et tilsvarende ritt som Axtri klikk her.

Triatlon

Kommentarer

kommentarer