Banesykkel – Hvordan fungerer en slik sykkel?

En banesykkel kan ses på som en simpel versjon av en landeveissykkel. Kort sagt er banesykkelen strippet for gir, bremser og alt av wire. Den er «naken» og stilren – i mine øyne!

I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på hvordan en banesykkel er bygget opp og hvordan den fungerer.

Ramme

Selve rammen på en banesykkel minner mye om en landeveisramme. Man kan få de billigere versjonene som er enkle og mindre aerodynamiske, eller de dyrere versjonene hvor aerodynamikken er i topp. På de dyrere versjonene kan man i tillegg få med eller uten integrert stem og setepinne.

Selv har jeg en Fuji Elite ramme, som er en aeroramme. Denne rammen er har ikke integrert setepinne eller stem. Dette gjør at jeg også kan bruke sykkelen til både individuelle tempoøvelser og til fellesstarter, da jeg kan bytte styre og setepinne uten problemer.

Som på landeveien finnes det regler for innstilling av sykkel. Reglene er ikke de samme for de forskjellige disiplinene, så hvis man konkurrerer i f.eks. omnium og 3000m individuell lagforfølgelse, kan det være lurt å ha en sykkel man kan innstille ut fra hva man kjører – hvis man ikke har to sykler da.
P.S.; ingen flaskeholder!

Krank og styre

Kranken som benyttes på en bane minner også mye om på landeveien, bortsett fra at pedalarmene normalt er enten 165mm eller 170mm. For lange pedalarmer er å fraråde, da man kan risikere å skrape parketten i svingen når man sykler sakte. Dette vil man helst unngå. I tillegg er det selvfølgelig kun en skive man har på foran, og boltene er også i en annen størrelse.

Da jeg trener mye etter watt, har jeg Power2Max med 170 mm. Ønsker man det aller beste på markedet, er det SRM (watt) eller Sugino (uten watt, evt. med 4iii) som er kremen av kremen!

Det er også populært å bruke smale styrer. Selv bruker jeg 3T Scatto 35cm, mens mange av herrene bruker 37cm. Tempostyrene er samme som på temposykler, så her er det ikke så mye hokuspokus.

Uten gir og uten bremser

På en banesykkel er det hverken gir eller bremser. På den måten har man selv mulighet til å velge hvilken utveksling man vil sykle med. Både klingen foran og klingen bak kan enkelt skiftes. Man er fri til å velge hva man sykler med, og man kan fint bytte utveksling mellom løpene. Det er kun i junior og de yngre klassene at det er restriksjoner på hva som er maks utveksling.

Som utviklingen er nå brukes det tyngre og tyngre utveksling. Selv bruker jeg alt mellom 52-15 til 55-15 i konkurranser, og jeg er langt i fra den som brukes tyngst utveksling. Herrene bruker enda tyngre utveksling, helt opp til 60-15, eventuelt setter de en 12, 13 eller 14 klinge på bakhjulet.

Kjedet man bruker er tykkere og kraftigere enn på landeveien, og noen ganger må man bytte kjede for at utvekslingen skal passe.

Banesykkelen har fastnav, som vil si at det ikke er friløp på bakhjulet. Samme som på en spinningsykkel. Så har man først begynt å trå rundt, kan man ikke stoppe før sykkelen stopper. Hvordan stopper vi da på banen? Vel, du er nødt til å vente til sykkelen stopper. Det som er viktig å huske på er at du må fortsette å tråkke rundt hele tiden. En typisk begynnerfeil er at man etter siste spurt tenker man er ferdig og stopper å tråkke. Som regel gjør man det ikke mer enn en gang og man har lært sin lekse!

Typisk bruker vi et-par runder på å senke farten på sykkelen. Man slipper opp belastningen i pedalene, og lar bare beina gå rundt av seg selv. På den måten går det saktere og saktere, og sykkelen stopper opp etter hvert. Under løp pleier jeg typisk å få hjelp av treneren min til å stoppe ved at han griper fatt i min venstre hånd og «tvinger» sykkelen til å stoppe.

Hjul

Hjulene minner også mye om landeveien, især treningshjulene. Man kan få både til dekk og slange (som ikke er så populært) og til pariserdekk. Man kan få egne banedekk, som selvfølgelig er anbefalt. Noen bruker også pariserdekk til landevei, noe som fungerer fint, men skal man sykle fort og ha mange bar i er det banedekk man skal gå etter. Jeg foretrekker Vittoria Pista som konkurransedekk som jeg pumper opp til 14 bar. Dugast er det også mange som bruker. Til trening bruker jeg Continental og kun 10 bar.

Konkurransehjul varierer ut fra disiplin. Platebakhjul brukes til alt, mens «dobbeltplate», altså platehjul foran og bak kun brukes til tidsdisiplinene. Til fellesstarter og sprintmatcher brukes eikeforhjul, oftest 4- eller 5-eikers. Noen bruker med flere eiker og høy felg.

Stiv og responderende

Det viktigste med en banesykkel er at den er stiv og responderer bra. Karbon er førstevalget, men det er også ryttere som bruker aluminium. Vekten på banesykkelen betyr ikke like mye som på landeveien, men likevel ender de ofte på 7 kg, eller akkurat 6,8 kg som er vektgrensen. Det er viktigere at utstyret er stivt og responderer bra enn at man går på kompromiss med vekten.

Konklusjon

En banesykkel er utrolig enkel og simpel. Prismessig kan man få banesykler til alt fra 2.000 kroner til flere titusener. De er lett å vedlikeholde og utstyret varer så å si evig! Det eneste er at man må venne seg til fastnav og at man ikke kan bremse. Dette lærer man heldigvis fort og så er det bare å gi full skrue på de skrå bredder!

Kommentarer

kommentarer