Rullesykling – Mitt treningsprogram
12. February 2018
Wattbasert trening – Introduksjon
23. February 2018

Banesyklist – Introduksjon av Anita Yvonne Stenberg

Profilen til Anita Yvonne Stenberg

Mitt navn er Anita Yvonne Stenberg, er 25 år og profesjonell banerytter. Jeg er født og oppvokst i Drammen, men har vært bosatt i København de siste 5 årene for å leve drømmen som banesyklist. Som banesyklist har jeg totalt 4 norske medaljer, og er både regjerende nordisk og norsk mester. Mitt neste mål nå er OL i 2020 i Tokyo i disiplinen omnium. Ved siden av å sykle er jeg utdannet klinisk ernæringsfysiolog.

Min historie

Min sykkelkarriere startet i sen alder. Min store lidenskap var i bunn og grunn hest, og det var sprangrytter jeg ville bli. Slik ble det altså ikke. Etter at jeg prøvde meg i mange idrettsgrener, ble den myke hesten til slutt byttet ut med jernhesten i 2009.

Interessen for sport kom først i ungdomsårene, i 14-15 års alderen. Jeg begynte å bli interessert i løping, spinning og langrenn. Dessverre fikk jeg benhinnebetennelse og vondt i knærne av for mye løping på feil underlag og med feil type sko. Jeg er så heldig at jeg har overpronasjon, og det visste jeg ikke den gang. Så løping ble uaktuelt, og spinning tok mer og mer over. Faktisk var det min spinninginstruktør som oppfordret meg til å ta i bruk sykkelen utenfor. Han syntes vel ikke det var noe poeng i at jeg satt inne i en nesten tom spinningsal en deilig sommerdag med 20 grader og sol. Jeg tok han på ordet, og startet med mountainbike i 2008, før jeg gikk over til landevei allerede sammen høst.

Den høsten meldte jeg meg inn i Drammen CK, og ble introdusert til sykkelmiljøet. Her møtte jeg også Janne Simonsen som har vært utrolig viktig for meg i starten av min karriere og som nå er en nær venn. Hun tok meg også med til Asker CK, som var i gang med å starte opp et damelag. Dette var så starten på min interesse for banen.

   

Introduksjon til banen

Sommeren 2009 spurte vår lagleder om jeg var interessert i å prøve meg på bane NM i Stjørdal. Jeg var god til korte tempoer, og siden jeg hadde mistet landevei NM på grunn av et stygt fall, var dette en ideell mulighet. Jeg takket selvfølgelig ja. Jeg fikk låne Janne sin temposykkel, som også var første gang jeg prøvde et slikt tempodyr. Jeg syntes faktisk banen var litt skummel, ironisk nok. Uansett, jeg vant 2000m individuell forfølgelse, og har aldri vært så glad og stolt i hele mitt liv.

Året etter, i 2009, vant jeg igjen 2000 meter, og denne gangen over tempodronningen Thea Thorsen. Så litt talent måtte jeg vel ha på bane? Det samme året tok Janne med meg og resten av Asker CK jentene på banesamling i Geneva, som var første gang jeg prøvde en ordentlig bane og banesykkel.

Det var først i 2011 at jeg fikk nok av landevei. Siste ritt på sesongen og jeg brøt. Jeg gadd ikke mer. Jeg gadd ikke de bakkene lenger. Ikke likte jeg regn og kulde heller. Vind er vel ikke på listen over favorittene heller. Men bane – det kunne jeg godt tenkt meg. Samme forhold over alt. Flatt. Kort. Raske ritt. Innendørs. Om sant skal sies visste jeg ingenting om bane. Kun at det var det jeg ville.

Veien til å bli banesyklist

Det har vært en lang reise. Høsten 2011 dro jeg til Ungarn som bursdagsgave fra mine foreldre. Ja, jeg er halvt ungarsk, så min mor tok kontakt med det ungarske landslaget og fikk meg med på deres treninger. Her møtte jeg en fantastisk gjeng som har betydd utrolig mye for meg. De lærte meg normer og regler, taktikk og teknikk, og introduserte meg til en helt ny verden. En verden jeg elsker og er avhengig av. Sammen med dem fikk jeg lov til å prøve meg på et UCI-løp i Østerrike. Det var noe av det hardeste og morsomste jeg noen gang har prøvd. Og jeg var bitt av basillen. Det var dette jeg ville. Det er her jeg har min styrke og “passion”. Jeg hadde en lidenskap for farten og for spenningen. Jeg så ingen hindringer, fordi det var det jeg ville. Og fortsatt vil.

Sen sommer 2012 flyttet jeg til København. Nå skulle min karriere som banesyklist starte (i kombinasjon med mine ernæringsstudier). Selv om jeg hadde tilgang på velodrom var det en litt vanskelig idrettsgren å velge. På den tiden var det hverken utøvere, trenere eller støtteapparat i Norge. Det var selvfølgelig noen engasjerte ildsjeler rundt omkring, men de visste jeg ikke om. Jeg var fortsatt en ensom svane som klarte det meste på egenhånd. Budsjettering, finne personlige sponsorer, utvelgelse av ritt, kontakte NCF og overbevise dem om at jeg var god nok til å satses på. Jeg startet på null, kun med en lidenskap og et stort pågangsmot til en idrett jeg egentlig hadde liten kjennskap til.

   

Dagen i dag som banesyklist

Siden den gang har det utviklet seg mye. Nå er det et landslag. NCF ønsker å satse på meg. Jeg har en engasjert trener som hjelper til med alt mellom himmel og jord. Jeg konkurrerer på det aller høyeste plan som finnes. Jeg har oppnådd så mye, og alle de målene jeg en gang drømte om i 2012 er allerede oppnådd. Men det er fortsatt så mye mer jeg ønsker og vil.

Med minimale ressurser har jeg gått fra å bli ingenting i EM til en 4. plass i 2017. I 2016 kvalifiserte jeg meg for første gang i verdenscupen, og i 2018 kom jeg for første gang på pallen i en World Cup, samt at jeg vant disiplinen poengløp samlet i World Cupen 2017-2018. I 2017 kvalifiserte jeg for første gang i VM og klarte en topp 10-plassering! Sist en norsk rytter var med var for 22 år siden. I år har jeg på ny kvalifisert meg til VM, og målet om en norsk rytter i OL begynner å bli realistisk.

Min “passion” og vilje til å lykkes er nok hovedårsaken til at jeg er der hvor jeg er i dag. Jeg har kjempet og gått all-in i en sport som er mindre kjent i Norge. En sport jeg elsker og som jeg ønsker det norske folk også skal få kjennskap til og glede av en dag!

Dersom dere ønsker å følge med videre på Anita Stenberg sin utvikling følg @anitaysten på Instagram.

Banesyklist - Introduksjon av Anita Yvonne Stenberg   Banesyklist - Introduksjon av Anita Yvonne Stenberg

Kommentarer

kommentarer