Når jeg forteller folk at jeg konkurrerer i disiplinen «sprint» er det ofte mange som lurer på hva det innebærer og hva som egentlig kreves for å bli en god sprinter. Sprint er en av de grenene innenfor sykling med kortest konkurransetid. I tillegg stiller det en del andre fysiske krav enn hva for eksempel rundbane eller maraton gjør. Likevel har de mange fellestrekk, og flere av de beste i verden hevder seg godt både på rundbane og sprint.
Sprint i denne sammenhengen er MTB-grenen sprint, og må ikke forveksles med sprintdistanser i friidrett, skiskyting, langrenn eller det landeveisryttere gjør mot slutten av et langt ritt selv om noen av arbeidskravene naturlig nok overlapper. Av de overnevnte er det nok langrenn som er den konkurranseformen som ligner mest, og som terrengsykling har tatt form av. Det er mange likheter, men også noen ulikheter.
Vi kjører en prolog hvor tiden derfra avgjør om vi er kvalifiserte til å gå videre til finalerundene eller ikke. Er man blant de 32 beste, går man videre til 1/8-finale. Dette utgjør da en av ulikhetene fra langrenn hvor de går rett til ¼-finale. En annen forskjell er at de på langrenn har seks utøvere i hvert heat mens vi på sykkel kun har fire. Dette gjør at vi må sykle en gang ekstra før vi kommer i en eventuell finale. Dette skaper likevel mer spenning (50-50 sjanse om man går videre eller ikke). Samtidig genereres det generelt høyere hastighet på sykkel enn på ski, og dersom man skulle krasje er et ublidt møte med asfalt/grus/betong osv ikke like mykt å lande på som snø. Da blir det en “litt” tryggere versjon med fire utøvere pr heat, noe de fleste ryttere innenfor sprint virker fornøyde med. Sprint fungerer også som en god rekruteringsarena innenfor sykkelsporten, og gir utøvere muligheten til å prøve seg på en «kortversjon» av rundbane. Mange har hurtighet til å hevde seg i en spurt, men trenger kanskje noen år med trening for å kunne prestere på lengre distanser i tillegg. Sprint (som i langrenn) gir utøvere denne muligheten, og det har vært et friskt pust inn i hele terrengsykkelsporten at slike grener med litt kortere konkurransetid har kommet på banen.
For å kunne hevde seg i sprint, må man ha akselerasjon, hurtighet, være god teknisk og taktisk. Det er også viktig å ha en evne til å kunne gjøre dette fem ganger etter hverandre i løpet av en og samme dag. Dette krever at man i tillegg ha en god dose utholdenhet og er i stand til å hente seg inn igjen mellom hvert heat. Det er derfor ikke nødvendigvis altfor store ulikheter i treningshverdagen til en syklist som satser på sprint og en som satser på rundbane. Rundbane for øvrig er en utrolig dårlig oversettelse av grenen «cross country olympic». Jeg har ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har måtte forklare at denne type sykling ikke foregår innnedørs på rundbane, men at det er en teknisk krevende rundløype i terrenget.
Hva kreves for å bli god? En ting er felles for alt man ønsker å bli god på og det er du må gjøre det mange ganger. Det krever et høyt antall treningstimer for å kunne prestere blant de beste i verden, uavhengig av hvilken idrett du bedriver. Innholdet av disse timene derimot, er høyst varierende. I tillegg skal det påpekes at det er lettere for noen å bli gode sprintere enn det er for andre. Hurtighet er genetisk betinget, og i hvilken grad du har en evne til å utvikle kraft raskt eller ikke, er i stor grad medfødt. For all del, det er til en viss grad trenbart, men alle mennesker er forskjellige og har ulike forutsetninger for hvor hurtige de kan bli. Når det gjelder utholdenhet, er dette også noe avhengig av genene våre. Her er kroppen mye mer trenbar og lettere å påvirke for å bli bedre. På grunn av at vi er så ulike er det heller ingen «korrekt» måte å trene på for å bli best. Ulike mennesker responderer ulikt på trening og derfor kan man heller ikke kopiere det proffene gjør og forvente det samme resultatet.
Jeg er en av dem som har gode forutsetninger for å utvikle kraft raskt og jeg er relativt sterk. Dette er uten tvil til min fordel når det kommer til sprint-grenen, men det betyr også at jeg må jobbe desto hardere med utholdenhetsbiten. I en ren spurt er jeg rask og det er få jenter som klarer å løpe fra meg på et oppløp på terrengsykkelen. Likevel innebærer dette at jeg må være sterk og utholden nok til å henge med helt til spurten går. For min egen del er min treningshverdag relativt lik som om jeg kun skulle ha satset på rundbane. Jeg trener for å heve min generelle kapasitet og med det også kunne prestere enda bedre i sprintsammenheng. Likevel er det små ting som innlagte spurter underveis på en langtur og starttrening som jeg helt sikkert prioriterer høyere enn en gjennomsnittlig rundbanesyklist.
I år har UCI valgt å gjenopplive sprintverdenscupen og det setter jeg selvfølgelig stor pris på. Jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å bli gjennomført og satser på å kunne kjøre hvert fall de europeiske rundene pluss VM, dersom formen (og økonomien) tilsier det. Her hjemme har jeg i tillegg til NM gleden av å få kjøre norgescup sprint på hjemmebane i år. Det arrangeres norgescup helg i Halden 27.-28. mai. Dette blir morro og jeg gleder meg til sesongen starter!
Foto: Tom Minge Nilsen, HA og Ingrid Sofie Jacobsen