En pause fra Team SKY

Etappe 8 til Porrentruy var dagen hvor alle franske husmødre fikk seg en ny kjæledegge. For mens tidligere storklatrer Richard Virenque sitter farefritt i kommentatorboksen, og mens fjorårshelten Thomas Voeckler svinger som en jojo bak på hovedfeltet, blomstret fransk sykkelsports unge alibi Thibaut Pinot helt, heeelt i front.

Feltets yngste rytter skulle egentlig ikke kjøre årets Tour de France. ”For ung og uerfaren. Ingen god idé”, uttalte lagledelsen til L’Equipe tidlig i junimåned. Med typisk fransk surrealisme ble han likevel kastet inn i Francaise Des Jeux-troppen – en knapp uke før prologen i Liège – etter at Arnold Jeannesson måtte melde avbud.

Forberedt eller ei, i dag demonstrerte purunge Pinot at han var verdig en plass på sportens største scene, samtidig som han leverte en umiskjennelig god bekreftelse på sitt imponerende talent i det kuperte terreng.

Sultne som ulver var de fleste lag interessert i å få rytterne sine av gårde i dagens brudd. Farten den første timen var derfor umenneskelig høy, spesielt for de som enda slikker sine sår etter ”Massakren ved Metz”. Likevel maktet lokalkjente Pinot å rive seg løs fra SKY-toget som, i lys av Wiggins gule bekledning, kontrollerte minutiøst hvem som stakk av gårde.

På dager som disse, hvor mange ryttere kjemper desperat for å komme seg i brudd, er det å havne i riktig gruppe en vitenskap i seg selv. Det krever en dose uredd fandenivoldskhet, kombinert med timing og kløkt. Heldigvis for Pinot, har nettopp en slik spisskompetanse institusjonalisert seg i laget til Marc Madiot, teamsjef i Francaise Des Jeux (FDJ).

Ser vi på fjorårets Tour de France evnet FDJ å plassere folk i brudd på alle fellesstartetappene, sett bort i fra etappe 8, 18 og 19. Baroudeur par excellence Jeremy Roy stod selvsagt bak mange av disse. Den heroiske franskmannen kjørte med stort hjerte på hver eneste av de totalt 793km han satt i brudd.

Mest minneverdig av disse kilometerne er selvsagt de han tilbakela på veien til Lourdes. En thriller av en etappe hvor Roy ble innhentet like før mål og regelrett korsfestet av feltets røsligste viking, vår egen Thor Hushovd, midt i pilegrimsbyen ved foten av Pyreneene. Som en av feltets mest raffinerte utforkjørere hadde «Oksen fra Grimstad» få problemer med å hente inn den tapre franskmannen på veien ned fra Col d’Aubisque.

Tatt i betraktning et påfallende likt scenario, var det derfor en ualminnelig passelig oppreisning for Marc Madiots menn at gromgutten Thibaut Pinot hentet hjem en sårt etterlengtet etappetriumf i sveitsiske Porrentruy. En seier ikke bare til franske husmødres store fornøyelse, men også til glede for alle som setter pris på ungdommelig pågangsmot og fransk heroisme. Etter gårsdagens maktdemonstrasjon av U.K Postal…eh…. Team SKY var kanskje dette litt lindrende medisin for den mer frankofile kohorten.

http://youtu.be/-m1UnYGDKFc

 

Slaget ved Metz

”Alt kan skje” er det en klassisk Tour de France-klisje som sier. Reisen østover til Metz – målby for 40. gang i Tour-historien – skulle ut i fra papiret være en nokså oppskriftsmessig affære for spurterne. Typisk nok skulle etappen huskes for noe helt annet, og ble derfor et håndfast bevis for at klisjeer ofte har noe for seg.

Peter Sagan vant nok en etappe på det som var Tourens syvende konkurransedag, men den unge slovakens seierspositur kom dessverre i skyggen av groteske hendelser ved utkanten av den velkjente Tour-byen. De fleste TV-seere satte både osten og kjeksen i halsen da, snaue 25 km fra mål, det rene krigsutbrudd inntraff. I frenetisk, høy fart på over 70 km/t (Valverde mente det var 80 km/t) langs Moselle-departementets gule og grønne topografi, foregikk krigen om posisjonens ”uunngåelige” konsekvens: en massiv velt.

Slike ulykker splitter naturlig nok feltet, og i bataljonen som kunne fortsette stormangrepet mot mållinjen manglet det flere av sammenlagtgeneralene. Frank Schleck var et av mange ofre ute på veien. Alene stod luxembourgeren med et oppgitt og frustrert uttrykk malt over sitt radmagre ansikt. Et grusomt og åpenbart uvelkomment déjà vu for RadioShack-kapteinen, som også krasjet ut på en tidlig etappe i Tourens 2010-utgave. Likevel var dette også en ganske så naturlig fortsettelse for familien Schleck, som i 2012 har strevd med selve definisjonen av et annus horribilis. I mål hadde Frank Schleck tapt drøye 2 min til Cadel Evans og Bradley Wiggins.

”Massakren ved Metz” felte også den kanadiske branden Ryder Hesjedal. Garmin-Sharps store håp for sammendraget har, som resten av sine bohem-aktige lagkompiser, brukt opp årets kvote med good vibrations. Fra rosa glede og eksklusiv prosecco på podiet i Milano, ble det rurale og uluksuriøse utkantstrøket til målbyen Metz en blodig påminnelse om at vinden snur fort på landeveien. 13 min 38 sek bak ledende Cancellara, er nå høyreiste Ryder Hesjedal beste Garmin-Sharp rytter i sammendraget. Ofte snakker vi om episke fjell som Tourmalet eller Alpe d’Huez som kamparenaen hvor avgjørelsen i Tour de France skal falle. For norsk-kanadiske Hesjedal var Metz’ anonyme utkant stedet hvor Tour-ambisjonene ble skrinlagt på bardust vis.

Selve symbolet på brutaliteten vi som seere dessverre måtte beskue, var Vacansoleils nederlandske klatretalent: Wout Poels. Som en tapper soldat kjempet han til siste slutt før lagledelsen tvang han inn i følgebilen. Med skader på milt, nyrer og lunger, og med hele tre ribbeinsbrist var det nok særdeles fornuftig. Chapeau!

Men noen lag er bedre utrustet i disse neglebitende kampene. BMCs frontlinje med rutinerte herrer som Hincapie og Burghardt posisjonerer Cadel Evans til perfeksjon etappe etter etappe. Nærmest som en selvfølge er det mørkerøde toget å se i front hvis en potensielt farlig situasjon kan oppstå. Dermed ligger fjorårsvinneren, sammen med forhåndfavorittene Wiggins og Nibali, i en ideell posisjon på sammenlagtlisten forut for Tourens første skikkelige fjelletappe.

Tour de France-debutanten La Planche des Belles Filles er en ny utfordring for de fleste av feltets ryttere. En kort, men bratt stigning hvor utfallet er vanskelig å spå. Første fjelletappe er ofte en observasjonsrunde for sammenlagtgutta, hvor de nærmest teatralsk titter seg rundt og analyserer hver eneste bevegelse hos konkurrentene. Suspensen er høy, men angrepene få. Mens dette pågår stikker gjerne en mindre viktig rytter av fra feltet; kanskje lokalkjente Thibaut Pinot – feltets benjamin du tour (feltets yngste rytter). Eller klatremusa Jelle Vanendert, fjorårets store åpenbaring i fjellene. Hvem vet? Alt kan skje….

Hjemmefansens dødskyss og sagaens fortsettelse

På tampen av en perfekt sesong overrasket Philippe Gilbert de fleste med å melde overgang til BMC foran 2012-sesongen. Tilbake lå et slukøret Lotto-lag, samt et forvirret og hardtsatsende OmegaPharma-QuickStep. Faktisk var hele Belgia fullstendig desillusjonert. Etter over 500 dager uten regjering og politisk ledelse, måtte en fra før av splittet nasjon også svelge at deres største sykkelstjerne reiste ut av landet.

På Tourens andre dag lå derfor alt til rette for at walloneren Gilbert skulle gi noe tilbake til sine lojale fans på deres egen hjemmebane. Møysommelig skreddersydd til den tidligere vinneren av Liège-Bastogne-Liège sine preferanser, skulle en brosteinsbelagt bakke opp til Côte de Seraing være startrampen for en heidundrende folkefest blant hjemmefansen.

Vi nordmenn hadde også vår favoritt. Blant et kobbel av favoritter ble Norges og Team SKYs Edvald Boasson Hagen nevnt som en av de heteste til å vinne i den krevende avslutningen. Men både Edvald og hjemmefavoritten Gilbert nølte da unge og fremadstormende Peter Sagan tok hjulet til innehaveren av den gule ledertrøyen, Fabian Cancellara. Nesten litt upoetisk reagerte ingen av de rutinerte favorittene umiddelbart på Liquigasrytterens bevegelser, som om de ikke helt trodde at eventyret om Sagan skulle fortsette i verdens største sykkelritt.

Råsterke Edvald tettet riktignok luken til duoen i front. Cancellaras fryktinngytende styrke betyr ofte at få tørr å jobbe sammen med han – en pervers effekt av hans makeløse talent. Sagan og EBH satt derfor klistret på sveitserens bakhjul, sistnevnte derimot hadde naturlig nok lite å stille opp med i spurten mot en tilsynelatende uslåelig Sagan. I vaken av slovakens herjinger kom resten av feltet,  spaltet ut over den kuperte avslutningen. Fra følgebilen sammen med rittdirektør Christian Prudhomme kunne selveste sykkelkongen, Eddy Merckx, bare konstatere at en ny kannibal har entret sykkelsportens hovedscene.

Ved Sagans seiersappetitt er det noe påfallende merckxiansk. Hans naturlige sult for å vinne, kombinert med en kontrasterende gutteaktig sjarm, kan gjøre denne 22-åringen uimotståelig, i det som er hans første(!) Tour de France. Den orginale kannibalen fikk sin Tour-debut i 1969. Den gang vant Eddy Merckx seks etapper. På bakgrunn av Sagans praktfulle opptreden på taket av Seraing er det kanskje lov å håpe på en reprise av den bragden.

Sitt klengenavn verdig vant den fluorgrønne seiersgrossisten hele fem etapper i Tour of California og fire etapper i Tour du Suisse. Både i kvantitet og kvalitet påviser Sagans merittliste hans styrke og allsidighet. Før årets Tour kunne Liquigaslaget kun vise til en etappetriumf (Pozzato 2007). Iskald og upårvirket av presset rundt, virker det sannsynlig at Peter Sagan vil pynte på den statistikken med å vinne flere etapper – i all slags terreng.

Hvis debutantenes Tour fortsetter må vi se opp for den tyske wünderkind Marcel Kittel på mandagens etappe til Seraing. Der hvor storfavoritt Mark Cavendish – som sjeldent vinner på første forsøk (Brignoles 2009 er unntaket) – møter forventningspress fra omgivelsene, finner fryktløse Kittel inspirasjon og motivasjon i Sagans lekne debutantoppvisning på Cote de Seraing.

Stakkars Andy Schleck

HVOR ER FRANK? Andy går sjeldent noe sted uten storebror (Foto: Reuters).

Allerede før sesongen er noenlunde i gang hagler kritikken og ytringer om mistro rundt hodet på Andy Schleck. Er all støyen rettet mot Tour de Frances 2. mann de tre siste årene misplassert og umusikalsk, eller treffer Bjarne Riis spikeren på hode når han sår tvil rundt Andy Schlecks mentale kapasitet?

Nye lagkamerater i RadioShack-Nissan, Chris Horner og Andreas Klöden, har begge uttalt seg om hva Andy Schleck må gjøre annerledes i 2012 – hvis den evige toer, yngstebror Schleck skal ha mulighet til til å stå øverst på pallen i Tour de France. Mest presis i sitt budskap var kanskje rutinerte Klödi, som selv har to 2. plasser fra Tour-en, når han sier at Schleck-brødrene må etablere et fungerende hierarki mellom seg – ellers vil ingen av dem vinne. Spørsmålet om delt lederskap vil utvilsomt være det store temaet også i andre lag.

Lagkamerat og kommende road-captain Kløden vil altså brødrealliansens egalitet til livs. Fusjonen som i utgangspunktet skulle være deres store forse og komparative fortinn vis-à-vis konkurrentene, har paradoksalt nok blitt et handikap. I sommer døpte italienske kommentatorer Andy Schleck torcicollo (stiv nakke), alltid på jakt etter storebror Franks posisjon i feltet – en freudiansk tvangsforbindelse, støpt fast i underbevissthetens grunnmur.

Tilliten mellom dem er selvsagt beundringsverdig og kanskje uten sidestykke i den profesjonelle peloton, men effekten av den på landeveien bryter med sportens logikk – det kan bare være én vinner (også blant ”tvillinger”).

Andy Schleck er ikke bare en romantisk, familiekjær mann (Andy bor bare 300 meter unna både foreldrene sine og Frank hjemme i Luxembourg), han er også en ektefødt idealist hva gjelder sin sport. Fast i troen nekter yngstebror Schleck å si fra seg rollen på sykkelsportens hovedscene, og sedvanlig nok, i takt med sin ubegrensede amorøsitet for La Grande Boucle, ønsker Andy igjen at navnet hans pryder rollelisten i julimåned. Det eksklusive fokuset på Tour-en er selvsagt et salg i ansiktet for sportens tradisjonalister; en arrogant, ahistorisk holding etter deres begreper, med opphav hos den hissige, men usannsynlig talentfulle amerikaneren Greg LeMond (hvis man ser bort i fra klatre-kunstneren Lucien van Impe, som hvert år fokuserte utelukkende på klatrekonkurransen) – og videre perfeksjonert av Lance Armstrong. På samme måte som Lance, er det for Andy: ”C’est le Tour où j’ai pris le plus de plaisir”: det er Tour-en som gir han mest glede.

Et skår i denne gleden er nok at Proudhomme og Pescheux har lagt opp til nesten 100km tempo denne gangen, til forskjell fra i fjor da andelen var historisk lav. Videre skuffende må det være for Schleck-leiren, nå riktignok omkranset av talent og rutine i sitt nye RadioShack ”Datsun”, at Andy taper omtrent 1,6 sekunder pr km til erkerivalen Alberto Contador på en tempo (basert på resultater fra tempo og prolog siden 2009 i TdF-sammenheng). Schleck-brødrene kan håpe CAS ber Contador holde seg hjemme i sommer, men likevel lirker temposterke ryttere som Cadel Evans, Bradley Wiggins og kanskje også Denis Menchov – the russian comrade som endelig har funnet veien hjem til moderlandet.

Under regimet til Johan Bruyneel tyder lite på at Andy Schleck skal forlate den amerikanske tilnærmingen hva gjelder sesongopplegget. Kanskje mer sannsynlig er det at et klarere og helt nødvendig hierarki blir etablert blant Schleckene. Bryuneel har en fantastisk merittliste som teamsjef, men hadde heller dårlige erfaringer med komplekse lederskapsordninger ifjor. Spørsmålet er om Andy er mentalt forberedt på og kynisk nok til å forlate storebror Frank på landeveien – en route Champs-Elysees.

Minner og veggpryd fra Tour de France 2011

Dersom du likte de siste dagers oppsummering og høydepunkter fra Tour de France 2011 uke 1, uke 2 og uke 3 kan du kanskje tenke deg et minne på veggen også. I tilfelle er du heldig. Crayonfire har nemlig laget illustrasjoner med detaljer fra hver av etappene. Om du vil anskaffe noen illustrasjoner for å pryde veggen kan du kjøpe dem her. Holder det med et glimt på skjermen? Kikk i vei:

Høydepunkter fra Tour de France 2011 – uke 3

Når det stadig nærmer seg offisiell kunngjøring av Tour de France 2012, ser vi litt tilbake på årets spennende og innholdsrike utgave. Første uke var preget av velt og skader, mens andre uke ble litt stille før stormen med tanke på sammendraget. Siste og avgjørende uke ble kort fortalt en norsk-aussie festforestilling.

Chapeau Cadel!!

I 2005 kjørte Cadel Evans sin første Tour de France. Samme året vant fenomenet Lance Armstrong sin syvende og siste Tour. Mye har endret seg siden den gang. Den litt ampre og misantropiske Evans var av mange, i skyggen av Andy Schleck og Alberto Contador, avskrevet som potensiell Tour de France-vinner – han manglet det lille ekstra. Det lille je ne sais quoi. Cadel fremstod ofte overspent og nervøs så fort presset meldte seg. Her er ett av mange eksempler:

I Tour de France 2011 fikk vil oppleve en annen Cadel Evans – en selvsikker vinnertype – rutinert og avbalansert (alltid noen unntak). Etter en dominant VM-seier i Mendrisio i 2009 har Cadel åpenbart funnet sin egen seiersoppskrift og den nødvendige mentale tilnærmingen. Evans posisjonerte og pacet seg nærmest prikkfritt gjennom den anspente og våte første uken, satt rolig og kalkulerende i Pyreneene – hvilket gav han et usedvanlig godt utgangspunkt før Alpene. Cadel Evans fikk bare en dag i gult. Det var alt han trengte.

BMC-kapteinen hadde kun en dag i gult. Dermed kun en Credit Lyonnais-løve. (bildet fra Twisted Spoke)

Intens og spennende trasee

Etappe etter etappe produserte Tourens avsluttende uke offensiv kjøring, enten det gikk oppover eller nedover. Etappene til Gap og Pinerolo bydde på, sett med norske øyne, makeløs spenning om etappeseieren med Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen i hovedrollene. Vi advarer mot sterke bilder nedenfor – kan (bør) forårsake frysninger!

http://www.youtube.com/watch?v=CvZPAW__d1M&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=3ekGJM_OwQ0&feature=related

På etappen til Gap tapte lillebror Schleck verdifull tid til både Evans, Contador og sammenlagtleder Voeckler. Den våte, tekniske nedfarten fra Col de Manse var en kraftig påminnelse om Andy Schlecks svake utforkjøringsegenskaper. Etter målgang var luxembourgeren tydelig skuffet over tidstapet og særdeles grinete over hvordan Jean-Francois Pescheux og ASO-gjengen hadde lagt opp avslutningen på etappen til Gap.

Andy Schelck (til høyre) så mer og mer ut som en evig toer – en ny Raymond Poulidor (til venstre) her avbildet i gult skjorte, ironisk nok

På 18. etappe derimot, ble Andy Schleck født på ny. Etter et sensasjonelt og tilsynelatende prematurt angrep på Col d’Izoard, kjempet Schleck seg videre gjennom motvinden på Galibier med god hjelp av lagkamerat Maxime Monfort, for deretter å komme alene til mål på Serre Chavalier.

Bak det enestående solobruddet kjører Cadel Evans knall hardt for å begrense tidstapet. Selv om Cadel her legger grunnlaget for sin kommende sammenlagtseier, var BMC-kapteinen ikke særlig fornøyd med innsatsen til de andre lagene i jakten på Andy Schleck. Contador sprakk som en ballong, mens den franske underdog, Thomas Voeckler, på mirakuløst vis overlevde nok en dag i gul trøye. Chapeau, Thomas, Chapeau…

Dagen etter, på etappen til sykkelsportens Mekka, Alpe d’Huez, kopierte Alberto Contador nesten Andy Schlecks elleville angrep. Men spanjolen brente opp kruttet i møte med det legendariske alpefjellet. I stedet for ble det fransk hjemmeseier servert av Pierre Rolland, som med spesiell dispensasjon fra sin ferdigkjørte lagkaptein Voeckler, fikk muligheten – og grep den.

Rolland på hjulet til Sanchez 4 kilometer fra toppen av Alpe d'Huez

Etter å ha utmanøvrert bruddkamerat Samuel Sanchez (Euskaltel-Euskadi) ble Rolland første franskmann til å vinne på Alpe d’Huez siden Greg LeMond lot Bernard Hinault redde ansikt i 1986. Rolland tok etappen og den hvite ungdomstrøyen. Voeckler mistet ledertrøyen til Andy Schleck, med Cadel Evans kun et kenguruhopp like bak i sammendraget før sannhetens øyeblikk i Grenoble.

Et kenguruhopp vil i dette tilfellet si 57 sekunder. For første gang siden 1955 var det kun én individuell tempoetappe. Likevel hadde nok Andy Schleck håpet på enda mindre kilometer med tempo, hvilket er hans store svakhet.

Franck og Andy varmer opp inne på Stade des Alpes, fotballarena i Grenoble

Det snaue minuttet skulle vise seg å være bare barnematen for råsterke Cadel Evans som utklasset sine nærmeste konkurrenter på de 42.5 kilometerne.  Sikkert usedvanlig herlig for BMC-rytteren med fadesen mot Carlos Sastre i 2008 relativt friskt i minnet.

Cadel Evans varmer opp før en fantastisk prestasjon i Grenoble.

Siste tråkk

Brødrene Schleck ble nok en gang feid til side på en tempoetappe og Cadel Evans ble den første australske Tour de France-vinner. På Champs-Élysées, Tourens siste dag, tok BMC-laget og Cadel imot velfortjent hyllest fra de mange fremmøtte.

Sjokkerende nok vant Mark Cavendish (HTC-Highroad) på Champs-Élysées. Men sett bort ifra britens umiskjennelige spurteegenskaper, var Tour de France 2011 alt annet enn forutsigbart – snarere usedvanlig spennende, dramatisk og nervepirrende. Kort fortalt: en klassiker…

 

 

 

 

 

Solkongen bortvist fra Champs-Élysées!

Jenteflokken ved siden av meg går banans! De skriker! Hva de skriker er for meg først udefinerbart – desibelen er for høy. Er det Beatles liksom? Så ser jeg ham. Jeg må av med solbrillene for å faktisk verifisere hans solbrune vesen, men det er han. Dag Otto Lauritzen.

Dag Otto, spretten som vanlig, hopper ut av sin egen sponsorbil for å møte den ekstatiske folkemassen

At Dag Otto Lauritzen er et kjent fjes er intet dristig utsagn. Også i Frankrike snur pikene seg etter den mistenkelige brune, eks-syklisten. Den råsterke prestasjonen på Luz Ardiden i Tour de France på selveste Bastilledagen, den gang da i 1987 er noe som huskes særdeles godt, selv i dag 14 år etter.

Ikke redd for å møte fansen og "prade om gamle dager" - og Thor.

Ikke overraskende blir det derfor mildt sagt stor stemning da Dag O2 stopper i den såkalte norske svingen på Champs-Élysées. Han har solbriller på. Selvsagt. Ikke rart L’Equipe hyller denne mannen som en evig playboy. Han hilser på de de fleste i svingen, som nå henger nærmest over gjerdet. Politimannen like ved derimot, sender et lite bifallende blikk mot oppstandelsen, som snart er ute av kontroll. Loven må bryte inn.

Bortvist: Dessverre var den lokale politimannen ikke like glad for å møte den ung-gamle eks-syklisten

Plutselig forsvinner alt det hvite fra det brune. Det vil si smilet til Dag Otto blir byttet ut med et stramt uttrykk, i det politimannen sender han av gårde. Den umiskjennelige Dag O2-bilen forsvinner opp promenaden. Folkemassen står tilbake hen – en opplevelse rikere.

Høydepunkter fra Tour de France 2011 – uke 2

I dag fortsetter vi oppsummeringen av Tour de France 2011, i påvente av den offisielle presentasjonen av neste års utgave.

Historien gjentar seg…

http://www.youtube.com/watch?v=M-5bt7Yjn3Q

Etter å ha vunnet gul ledertrøye dagen før den første hviledagen, hadde ingen tenkt noe mindre om Thomas Voeckler (Europcar) sin prestasjon om han mistet sammenlagtledelsen i Pyreneene. Men på samme måte som i 2004 fikk vi se en heltemodig prestasjon på etappen til Plateau de Beille som gjorde at Europcars populære kaptein beholdt le maillot jaune. For mens den belgiske overrakselsen Jelle Vanendert (Omega Pharma-Lotto) stormet til seier på Tourens hittil tøffeste dag, satt Vockler tryggt på hjulet til Fränk og Andy Schleck uten å tape nevneverdig tid til noen av sammenlagtkanonene. Franskmannen så minst like sprek ut som sine argeste konkurrenter. TV2Sporten og resten av mediasirkuset fikk oppleve en lettere irritert Fränk Schleck på toppen av Plateau de Beille – tydelig ikke tilfreds med tingenes tilstand.

"Can I change my pants, please?!?!" Foto fra Twisted Spoke

Europcar-laget beviste sin styrke da de på strålende vis forsvarte den gule trøyen gjennom Pyreneene med Thomas Voeckler og Pierre Rolland i spissen. Før siste uken satt Fränck Schleck (Leopard-Trek) som nummer to i sammendraget, 1 minutt og 49 sekunder bak Voeckler. Nå trodde også Lance Armstrong at den arme franskmannen kunne havne på toppen av pallen på Champs-Élysées. C’est Fou!

Selv om etappen til Plateau de Beille ble en skuffelse hva gjelder kampen om sammendraget, var den ikke helt innholdsløs. Laurens ten Dam (Rabobank) ble kåret til dagens mumie etter behandlingen for fallet på nedfarten fra Col d’Agnes. Premien ble åtte sting i ansiktet. Nederlenderen var ikke så altfor motløs, da han kommenterte på uhellet og stingene i ansiktet: «… Still 25 fewer than Johnny…..»

Allerede en av første ukens store vinnere, regjerende verdensmester Thor Hushovd hadde hatt hele 7 dager i gult, men manglet den årlige Tour de France etappeseieren. Uventet nok slo Hushovd til på etappen til Lourdes. Etter å ha kjørt ned Col d’Aubisque som om bremsene ikke virket, ristet Grimstadgutten av seg bruddspesialist Jérémy Roy (Francaise des Jeux) og en pottestiv David Moncoutie (Cofidis).På majestetisk vis kom Hushovd alene til mål i pilegrimsbyen og tok sin niende etappeseier i Tour de France.

http://www.youtube.com/watch?v=mKrYH9xv-ww

Med Alberto Contador dansende i en åpenbar utakt som ville fått Tor Fløysvik til å brekke seg på åpent kamera, trodde mange at Schleck-brødrene ville angripe spanjolen ved en hver anledning. Spanjolen hadde Giroen i beina og Clenbuterol-saken i hode, og selv om Leopard-Trek satte opp farten både på etappen til Luz Ardiden og Plateau de Beille, fikk vi se hverken Fränk eller Andy putte verdifulle sekunder i sekken på en skadelidende Contador. På siste dag i Pyreneene sendte Kim Andersen ut Jens Voigt i brudd, som skulle hjelpe en av Schleckene senere på etappen. Uheldig nok veltet den rutinerte tyskeren to ganger og Leopard-Trek sin forventede offensiv ble en regelrett nedtur.

http://www.youtube.com/watch?v=OWlcr4NJod4

Andre nedturer fra uke 2 er selvsagt Alexandr Kolobnev (Katusha), som har kjørt sin siste Tour-kilometer for denne gang. Russeren testet positivt for et vanndrivende preparat, angivelig brukt som et maskeringsmiddel, som finnes WADAs fyfy-liste. På den første hviledagen ble Kolobnev, olympisk bronsemedaljør fra Beijing, eskortert fra sitt hotellrom – den første doping skandalen i Tour de France 2011 var et faktum. VG-netts Anders K. Christiansen var som vanlig tett på saken. I slutten av august gikk UCI ut med at de øvrige dopingtestene fra Châtenay-Malabry, Lausanne -og Köln laboratoriene ikke var mistenksomme. Dermed gikk debatten om 2011 Touren – den reneste på lenge?Uke 2 av Tour de France 2011 avsluttes av Mark Cavendish (HTC-Highroad). I Montpellier tar The Manx Missile sin 19. etappeseier på sedvanlig vis i massespurten. Dette var fjerde året på rad at Cavendish vinner minst fire etapper – en bragd kun Eddy Merckx har levert tidligere.

Et tilbakeblikk på uke 1 finner du her. Oppsumering av siste, avgjørende uke kommer snart….

 

Høydepunkter fra Tour de France 2011 – uke 1

Om kun kort tid kommer den offisielle kungjøringen av neste års Tour de France, og dermed kan planleggingen og forventingen frem mot sommer begynne. Før den tid vil vi på Sykkelblogg.no rekapitulere litt av årets utgave av verdens mest kjente sykkelritt.

Tour de France 2012 offentliggjøres 18. oktober

Med endeløse massevelt på smale, regnfulle veier, Thomas Voecklers heltemodige panache, reinkarnasjonen Raymond Poulidor og en historisk australsk sammenlagtseier var Tour de France 2011 en av de mer interessante og underholdene utgavene på mange år. Etter de mekaniske og forutsigbare Indurain –og Armstrongårene danset en nærmest utilnærmelig Alberto Contador frem, og videreførte tradisjonen om én dominant rytter i Tour de France-historien.

Men Contador-æraen hadde en liten ferie under årets Tour. Sliten fra en dominant forestilling i Giro d’Italia og preget av en rekke velt i første uken, var Contador ikke sterkt nok til å vinne nok en Tour de France.

Uke 1 – Stress, stress, stress…

Ved slutten av Tourens første uke hadde Thomas Voeckler kjempet seg inn i gul trøye. Franskmannen nappet til seg den prestigefylte bekledningen fra Gramin-Cervelos Thor Husvhovd, som hadde båret le maillot jaune siden etter lagtemposeieren på etappe 2.

http://www.youtube.com/watch?v=mpK_Gwtd-Yc

På sedvanlig vis hadde den populære Europcar-rytteren kommet seg i et brudd på den 9. etappen til Saint-Flour etter å ha kjempet seg gjennom tunge bakker og glatte utforkjøringer i Massif Central-regionen. Selv om de fleste var euforiske over Voeckler sin suksess, blir Tourens første uke først og fremst husket for horrible velt og skader.

Bradley Wiggins skjønner at Tour de France er over

På papiret en relativ rolig første uke – gjennom Vendée-regionen i Vest-Frankrike, opp til Bretagne og ned til Massif Central – ble vi likevel vitne til at det ene store navnet etter det andre krasjet ut på Tourens innledende etapper. Hele 18 ryttere hadde ved ukens ende pakket sakene og reist hjem. Janez Brajkovic (RadioShack) sto av på den 5. etappen etter en stygg velt, hvor han pådro seg en kraftig hodeskade. Den belgiske superstjernen Tom Boonen (Quick-Step) og det britiske sammenlagthåpet Bradley Wiggins (Sky Pro Cycling), sto av på den 7. etappen med brukkne kragebein.

Chris Horner hadde også et ugjestmildt møte med asfalten. På etappen til Chateauroux gikk det galt for den alltid smilende amerikaneren. Horner kom sist til mål med brukket nese og hjernerystelse, 12 min og 41 sek bak vinner Mark Cavendish. Videoen av en lettere forvirret RadioShack-rytter gikk verden over.

http://www.youtube.com/watch?v=x08VO5-gOh8

Likevel er det de utrolig dramatiske hendelsene på etappen til Saint-Flour som huskes best fra Tourens preluderende uke. En spektakulær affære som rytterne vil glemme heller før enn siden, men som fans og skuelysnes får frysninger av å tenke på.

En trist sortie for Astana-sjefen

Det hele begynte på nedfarten fra Col de Pas de Peyrol, hvor såpeglatte og tekniske veier kastet rytterne av veien. Den alltid kontroversielle Aleksandr Vinokurov havnet nedi ravinen, og måtte hjelpes opp av sine trofaste hjelperyttere. Oppe på veien lå det belgiske sammenlagthåpet Jurgen Van den Broeck med brukket kragebein og ribbein, samt en kollapset lunge. C’est fini for fjortårets 5. mann. Lenger nedi veien lå tempokongen og Garmin-Cervelos selverklærte klovn, Dave Zabriskie med brukket håndledd. Både Van den Broeck eller Zabriskie kom naturlig nok ikke til mål den dagen.

Når halve hovedfelte etter hvert kom seg ned fra Col de Pas de Peyrol med asfaltsmak i munnen og fredsmegler Fabian Cancellara, på sedvanlig vis, prøvde å nøytralisere det hele, tenkte de fleste at resten av etappen skulle bli en rolig affære. Fremme i bruddet derimot, tok Fransk TV dramatikken til et helt nytt og sensasjonelt nivå da bilen deres klinket borti Juan Antionio Flecha (Sky Pro Cycling), som i dominostil sendte Johnny Hoogerland (Vacansoleil) gjennom luften og rett i et bitende piggtrådgjerde. Hjemme gned folk seg i øyene. Også under reprisen. For fire dager siden ble Nicki Sørensen (Saxo-Bank) felt av en motorsykkel, men dette var et inferno. Bruddkamerat Thomas Voeckler ristet på hode, men fortsatte turen mot Saint-Flour.

Hvis man ikke leser skadelisten fra første uken av Tour de France 2011, fanger nok resultatlisten på etappen til Lisieux det norske øyet. Edvald Boasson Hagen vinner den lengste etappen av årets utgave, foran vinner av Milan-SanRemo Matt Goss og verdensmester Thor Hushovd. Med andre ord en fantastisk norsk dag. Men Tour de Norvége var så vidt begynt.

http://www.youtube.com/watch?v=iW-66oZU6Jg

Oppsummering av uke 2 kommer snart….

Hva vet Lynni Treekrem om sykkel?

Når alle tre Grand Tours er avsluttet kan vi ikke annet enn å begynne å spekulere i hvilke lidelser arrangørene legger opp til neste år. Kanskje mest spent er sprinterne, feltets gladiatorer, som hevder å få færre og færre sjanger i form av klassiske, flate spurtetapper. Både under Giro d’Italia, Tour de France og nå nylig Vuelta a España gikk klagesangen om for få muligheter for gutta med høyere BMI.

Amerikanske Tyler Farrar hevdet til Velonews at årets utgaver av Giro d’Italia og Vuelta a España bare inneholdt syv reelle muligheter for han å vinne etapper. For de som leser Heinrich Hausslers blogg på cyclingnews.com om hans Vuelta 2011 hørte historier om smerte og ubegripelig ubehag. Arrangørene mener åpenbart at smerte er en del av gamet og ingen skal spares, noe sikkert fansen er helt enig i. For hvem glemmer vel de magiske ordene fra hele Norges visesanger og angivelig Mexico-entusiast, Lynni Treekrem:

«Jeg kan ikke tenke meg hvordan man kan vite hva lykke er hvis man ikke har kjent på smerten»

Selvfølgelig vanskelig å arrestere Treekrem på den skulle en tro, dog levner det heller liten trøst til Heinrich og Tyler som til sammen står med en Grand Tour seier i 2011. Peter Sagan derimot, tilegnet seg hele tre Vueltaetapper til sin palmarés, og det i sin debut Grand Tour. Spørsmålet er jo da, hvis en skal bringe Kristiansunds store filosof: Treekrem inn i dette, om Sagan vet hva lykke er? Det Sagan drev med på Alto de Angliru viser jo at han kjenner ingen smerte. Selvfølgelig går The Terminator ganske så mye bedre enn de fleste fast men i de høye fjell, men dette blir for useriøst, eller hva?

Uansett er de fleste av oss særdeles spente på hvordan neste års store etapperitt vil bli satt sammen, kanskje spesielt Tour de France. 18 oktober avslører A.S.O, arrangøren av le Grand Boucle, den offisielle ruten.