Når det stadig nærmer seg offisiell kunngjøring av Tour de France 2012, ser vi litt tilbake på årets spennende og innholdsrike utgave. Første uke var preget av velt og skader, mens andre uke ble litt stille før stormen med tanke på sammendraget. Siste og avgjørende uke ble kort fortalt en norsk-aussie festforestilling.
Chapeau Cadel!!
I 2005 kjørte Cadel Evans sin første Tour de France. Samme året vant fenomenet Lance Armstrong sin syvende og siste Tour. Mye har endret seg siden den gang. Den litt ampre og misantropiske Evans var av mange, i skyggen av Andy Schleck og Alberto Contador, avskrevet som potensiell Tour de France-vinner – han manglet det lille ekstra. Det lille je ne sais quoi. Cadel fremstod ofte overspent og nervøs så fort presset meldte seg. Her er ett av mange eksempler:
I Tour de France 2011 fikk vil oppleve en annen Cadel Evans – en selvsikker vinnertype – rutinert og avbalansert (alltid noen unntak). Etter en dominant VM-seier i Mendrisio i 2009 har Cadel åpenbart funnet sin egen seiersoppskrift og den nødvendige mentale tilnærmingen. Evans posisjonerte og pacet seg nærmest prikkfritt gjennom den anspente og våte første uken, satt rolig og kalkulerende i Pyreneene – hvilket gav han et usedvanlig godt utgangspunkt før Alpene. Cadel Evans fikk bare en dag i gult. Det var alt han trengte.
BMC-kapteinen hadde kun en dag i gult. Dermed kun en Credit Lyonnais-løve. (bildet fra Twisted Spoke)
Intens og spennende trasee
Etappe etter etappe produserte Tourens avsluttende uke offensiv kjøring, enten det gikk oppover eller nedover. Etappene til Gap og Pinerolo bydde på, sett med norske øyne, makeløs spenning om etappeseieren med Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen i hovedrollene. Vi advarer mot sterke bilder nedenfor – kan (bør) forårsake frysninger!
På etappen til Gap tapte lillebror Schleck verdifull tid til både Evans, Contador og sammenlagtleder Voeckler. Den våte, tekniske nedfarten fra Col de Manse var en kraftig påminnelse om Andy Schlecks svake utforkjøringsegenskaper. Etter målgang var luxembourgeren tydelig skuffet over tidstapet og særdeles grinete over hvordan Jean-Francois Pescheux og ASO-gjengen hadde lagt opp avslutningen på etappen til Gap.
Andy Schelck (til høyre) så mer og mer ut som en evig toer – en ny Raymond Poulidor (til venstre) her avbildet i gult skjorte, ironisk nok
På 18. etappe derimot, ble Andy Schleck født på ny. Etter et sensasjonelt og tilsynelatende prematurt angrep på Col d’Izoard, kjempet Schleck seg videre gjennom motvinden på Galibier med god hjelp av lagkamerat Maxime Monfort, for deretter å komme alene til mål på Serre Chavalier.
Bak det enestående solobruddet kjører Cadel Evans knall hardt for å begrense tidstapet. Selv om Cadel her legger grunnlaget for sin kommende sammenlagtseier, var BMC-kapteinen ikke særlig fornøyd med innsatsen til de andre lagene i jakten på Andy Schleck. Contador sprakk som en ballong, mens den franske underdog, Thomas Voeckler, på mirakuløst vis overlevde nok en dag i gul trøye. Chapeau, Thomas, Chapeau…
Dagen etter, på etappen til sykkelsportens Mekka, Alpe d’Huez, kopierte Alberto Contador nesten Andy Schlecks elleville angrep. Men spanjolen brente opp kruttet i møte med det legendariske alpefjellet. I stedet for ble det fransk hjemmeseier servert av Pierre Rolland, som med spesiell dispensasjon fra sin ferdigkjørte lagkaptein Voeckler, fikk muligheten – og grep den.
Rolland på hjulet til Sanchez 4 kilometer fra toppen av Alpe d'Huez
Etter å ha utmanøvrert bruddkamerat Samuel Sanchez (Euskaltel-Euskadi) ble Rolland første franskmann til å vinne på Alpe d’Huez siden Greg LeMond lot Bernard Hinault redde ansikt i 1986. Rolland tok etappen og den hvite ungdomstrøyen. Voeckler mistet ledertrøyen til Andy Schleck, med Cadel Evans kun et kenguruhopp like bak i sammendraget før sannhetens øyeblikk i Grenoble.
Et kenguruhopp vil i dette tilfellet si 57 sekunder. For første gang siden 1955 var det kun én individuell tempoetappe. Likevel hadde nok Andy Schleck håpet på enda mindre kilometer med tempo, hvilket er hans store svakhet.
Franck og Andy varmer opp inne på Stade des Alpes, fotballarena i Grenoble
Det snaue minuttet skulle vise seg å være bare barnematen for råsterke Cadel Evans som utklasset sine nærmeste konkurrenter på de 42.5 kilometerne. Sikkert usedvanlig herlig for BMC-rytteren med fadesen mot Carlos Sastre i 2008 relativt friskt i minnet.
Cadel Evans varmer opp før en fantastisk prestasjon i Grenoble.
Siste tråkk
Brødrene Schleck ble nok en gang feid til side på en tempoetappe og Cadel Evans ble den første australske Tour de France-vinner. På Champs-Élysées, Tourens siste dag, tok BMC-laget og Cadel imot velfortjent hyllest fra de mange fremmøtte.
Sjokkerende nok vant Mark Cavendish (HTC-Highroad) på Champs-Élysées. Men sett bort ifra britens umiskjennelige spurteegenskaper, var Tour de France 2011 alt annet enn forutsigbart – snarere usedvanlig spennende, dramatisk og nervepirrende. Kort fortalt: en klassiker…
