Paris-Nice 2012 (foto: letour.fr)

Søndag er det klart for den 70. utgaven av Paris-Nice. Siden 1933 har rittet vært en god indikator på rytternes form, men også vært et viktig ritt i sin egen rett. I dag er Paris-Nice det første store etapperittet på den europeiske kalenderen. Statistikken under vitner om et Paris-Nice med en rik historie.

Alder ingen hindring

• Yngste vinner er Rene Vietto (Fra). Han vant 1935-utgaven 21 år gammel.
• Eldste vinner er Raymond Poulidor (Fra). 1973-utgaven vant ”PouPou” hele 37 år gammel. 1973 var for øvrig den korteste utgaven noensinne, ”bare” 850 km lang. Denne korte utgaven er rangert som den 11. hurtigste i historien.
• Omega Pharma-Quick Steps Levi Leipheimer (38) kan bli tidenes eldste vinner hvis amerikaneren går til topp i årets utgave.

Marginer

• Minste seiersmargin fant sted i 2008 da italieneren Davide Rebellin slo landsmannen Rinaldo Nocentini med knappe 3» i sammendraget.
• I motsatt ende av skalaen må vi til 1939-utgaven da franskmannen Marice Archambaud distanserte 2. mann i sammendraget, belgiske Frans Bonduel, med hele 9’33»

Unikt

• I 1955 fikk Jean Bobet hjelp av sin bror og regjerende verdensmester Louison Bobet til å vinne sammenlagt. Brødrene vant én etappe hver.
• Senere på året vant Louison Bobet Tour de France.

Dominerende vinner

• Vinner Tony Martin prologen kan han bli den 11. rytteren som har ledet rittet fra start til mål.
• I så tilfellet kan tyskeren føye seg inn i rekken av store ryttere som blant annet Eddy Merckx, Sean Kelly og Laurent Jalabert.
• Sist gang noen holdt den gule ledertrøyen over samtlige etapper var tyskeren Jörg Jaksche i 2004.

Nordisk fotavtrykk

• Danmark har 5 etppeseire i Paris-Nice: Bo Hamburger (1), Søren Lilholt (1), Leif Mortensen (1) og Jørgen Vagn Pedersen (1).
• Norge har 4: Thor Hushovd og Knut Knudsen har 2 hver (mens førstnevnte vant også poengtrøyen i 2008)
• Sverige har 4 etappeseire: Sven Åke Nilson og Tommy Prim har 2 hver.

Veien videre

• Siden 1999 har Paris-Nice kun levert to Milan-San Remo-vinnere: Andrei Tchmil (1999) og Matthew Goss (2011).
• Forøvrig er det kun 5 ryttere som har vunnet Milan-San Remo etter å ha vunnet Paris-Nice sammenlagt. Det er belgierne De Bruyne (56) og Merckx (69, 71), irske Sean Kelly (86) og franskmannen Jalabert (95).

Viktig å vinne på Croix-Neuve/Mende?

• Årets 5. etappen går til Mende.
• Paris-Nice har brukt Mende to ganger som målsted (2007, 2010). Ved begge anledningene vant spanjolen Alberto Contador både etappen og rittet sammenlagt.
• Spanish Mountain:I Paris-Nice er Davide Rebellin eneste ikke-spanjol med pallplassering på Croix-Neuve.
• Stigningsprosenten på Croix-Neuve de siste 3 km er over 10 %.

Viktig siste etappe: Col d’Èze

• Årets Paris-Nice avsluttes med en avgjørende, 9,6 km lang bakketempo opp Col d’Èze. 21 ganger har vinneren av rittets siste etappe også vunnet sammenlagt. Sist gang ved spanjolen Alberto Contador i 2007.
• Som bakketempo har Col d’Èze stått 21 ganger på programmet i Paris-Nice. I 9 av disse har man operert med en trasé på 9,5 km. Årets etappe er 9,6km.
• Ytterligere 8 ganger har Col d’Èze fungert som målsted for Paris-Nice.
• Irish Mountain: De store irske syklistene Sean Kelly (5) og Stephen Roche (4) har mellom seg hele 9 seiere på Col d’Èze.
• Forøvrig har Joop Zoetemelk 4. Mens legenden Eddy Merckx må nøye seg med 3 seire.

Kilde: letour.fr

KLAR TIL KAMP: BMC med en smilende Hushovd forbereder seg til helgens prøvelser (Foto: Bettini))

Mens Les Amis de Paris–Roubaix forhåpentligvis vasker sitt ansvarsområde, spisser Thor Hushovd formen litt lengre nord.

Til helgen returnerer det profesjonelle sykkelfeltet for alvor til sitt kjerneområde og omkranser seg endelig med velkjente, nordeuropeisk omgivelser. For når solkrem, ørkensand og kameler erstattes med regn, ett ekstra lag med styreteip og øldrikkende belgiske fans, vet man at sykkelsesongen svinger inn på sportens mest grusomme underlag.

Denne helgen mønster BMC Racing Team et råsterkt mannskap som det stilles høye forventninger til. På storlaget startliste til lørdagens Omloop Het Nieuwsblad kan man lese navn som Hushovd, Gilbert, Ballan og Van Avermaet – samtlige med realistiske vinnermuligheter.

Hvis papiret skulle avgjort kunne man gitt seieren til BMC allerede før rittet startet. Heldigvis er det ikke slikt. Ellers hadde ikke «taktikken avgjøres på veien» vært en gjenganger blant sportsdirektørene. Såpass primitiv er sporten noen ganger. Man må bare tråkke og se hva som skjer.

Konvensjonen tilsier at endagsrittene, spesielt der hvor brostein er involvert, kan være sjelden uforutsigbare. Jacques Anquetil kalte dem ikke sykkelritt, men et lotteri. Han avskydde omstendighetene rundt endagsrittene, hvor spillet av tilfeldigheter – slik Anquetil så det – ikke passet hans kalkulerende og beregnende tilnærming.

På en side kan man forstå franskmannens frustrasjon. Brostein, enten i stupbratte belgiske bakker eller tilsynelatende kastet tilfeldig utover det rurale Nord-Frankrike, tilføyer en dimensjon av ubarmhjertighet til en allerede barbarisk sport.

Men rittene har også et særdeles vitenskapelig format, bestående av testing og observasjon. Seleksjonen som på bestialsk vis slår ned i siste tredjedel av løpet favoriserer ikke bare den sterkeste, men også den mest forberedte rytteren.

Lagene som har grundig rekognosert og gransket traseens labyrintiske detaljer er gjerne de som leverer vinneren. Kunnskap er viktig. Hva som er den perfekte kombinasjon av lufttrykk og dekktype må testes omhyggelig. Hvordan vinden spiller en rolle mellom helningene må erfares og observeres. De som avstår fra slike øvelser blir ugjenkallelig avslørt av brosteinsveiens utilgivelige natur.

For kunnskapen og forberedelsesevnen (-vilje) hos de ulike lagene varierer. Da Heinrich Haussler kjørte Paris-Roubaix for Gerolsteiner i 2005, slapp laglederne den unge, tysk-australieren ut med iPoden i ørene. Med sine favoritt melodier, og ikke sportsdirektøren på øret, mente unge Hausseler at tiden ville gå fortere.

Da han kom til Cervelo Test Team i 2009 var filosofien totalt annerledes. Med lagkamerat og brosteinsspesialist Andreas Klier ved sin side og et lag som grundig testet utstyr, fikk den tidligere enfant terrible – Heinrich – kunnskapen han trengte for å hevde seg med de aller beste.

Som kaptein i Credit Agricole, før han kom til Cervelo, var det flere ganger at Thor Hushovd ikke visste hva han skulle gjøre i Flandern og Paris-Roubaix. Foran 2010 sesongen, etter et år med Cervelo, sa Hushovd til ProCycling: «Nå gjør jeg bare som Andreas sier». I 2012 kjører Hushovd uten GPS-Klier, men har utvilsomt tatt mye kunnskap med seg til BMC-laget.

I følge BMC-direktøren John Lelangue vil åpningshelgen, med Omloop Het Nieuwsblad og Kurne-Brussel-Kurne på programmet, først og fremst være en testrunde av av utstyr i bakker og pave-parti som kommer senere i det mer yndete Flandern Rundt og E3 Harelbeke. Tallene bør også perfeksjoneres til påsken.

Dog kan ikke lidenskap og begjær kvantifiseres. Andreas Kliers tidligere læremester Peter van Petegem sa det viktigste var kjærligheten til brosteinen. Det var det første man måtte lære seg.

«Kristoff kjørte meg av veien» Et omen? Eller bare uflaks?

Der hvor Mark Cavendish kommer fra, Isle of Man, er katterasen kjent for å ha ingen hale. I Tour of Qatar åpnet Manxmannen seierskontoen for sitt nye Team-SKY, og viste at også i år kan det bli nærmest umulig å plante noen hale på hans hjul.

Riktignok ble den siste etappen i ørkenrittet en av de miserable dagene iført den prestisjetunge regnbuetrøyen – velten ble gjentatt i Tour of Oman da vår egen Aleksander Kristoff angivelig kjørte briten av veien på den innledende etappen. Men det har også vært gode dager så lang i år for Team SKYs nyervervelse, og Cavendish har full intensjon om leve opp til stempelet som regjerende verdensmester. Katten lander alltid på beina.

For selv med den angivelige regnbueforbannelsen hengende over seg, nøler ikke the Manx Missle med å sette seg hårete mål denne sesongen. Året han vendte hjem til british cycling skal ikke bli en parentes, men snarere et år hvor milepæler i Storbritannias sykkelhistorie flyttes.

Men selv om VM-trøyens forbannelse er noe rytterne ikke vedkjenner, er det nok av eksempler som tilsier at man ikke kan ta for lett på mystikken som hjemsøker det vakre regnbueplagget. Faktisk trenger Cav ikke se lengre enn til sin egen landsmann og forbilde, avdødde Tom Simpson, som kun måneder etter VM-bragden i 1965 brakk foten i en ski-ulykke. Eller hva med hockey-sveisens høye beskytter, Laurent Brochard som hadde Festina-skandalen som sitt «høydepunkt». Men også – fra litt nyere tid – Alessandro Ballan må tas med på de ulykksaliges liste. Italieneren ble slått ut med en form for herpes årets han skulle sprade rundt i sine nyervervete VM-farger.

Til forskjell fra de overnevnte er Cavendish på mange måter et litt annet dyr (en hale-løs katt altså). Som spurter er Cavendish alt en vinner trenger å være, og litt til. Hans utilnærmelige fart krydres med Cipollinis karisma og McEwens analytiske hode – summen av hvilket gjør han de facto uslåelig. At Cavendish oppnår sine forhåndsannonserte målsetninger, begynner å bli et definerende trekk ved briten, som i fjor ble den første siden Freddy Maertens til å vinne grønn trøye og VM samme år.

Og i likhet med Maertens, kan Cavendish fort ha et meget innholdsrik og suksessfullt år som regjerende verdensmester. I 1977 hentet en regnbuekledd Maertens – som for øvrig var kjent for å drikke champagne før spurten gikk for å få i gang dashen – et hav av ritt, deriblant Paris-Nice og Vuelta a España sammenlagt, samt hele 19 grand tour-etapper.

Allerede i desember kunne Mark Cavendishs kostholdsekspert slå fast at briten var på vei ned i vekt. «I want to cry actual tears of joy», twitret det fra Cavendish selv. Første store, uttalte målsetning er den italienske klassikeren, Milan-Sanremo. Kanskje det enkleste å fullføre, men vanskeligste å vinne av de store vårrittene. På mobiltelefonen har Cavendish bilde av en annen verdensmester som han titter på ofte. Det er Guiseppe Saronni, som i 1983 ble den foreløpig siste vinner iført VM-trøyen i Milan-Sanremo

Forleden uke kjørte undetegnede watt-test for å måle progresjon. Opptur!

Det er bare ett problem med opptur på watt-test. Akkurat som dagen derpå etter ei god kule med noe godt i glasset må man lide seg gjennom terskeløkter med hardere intervaller.

Etter to drag på henholdsvis 20 og 10 minutter kunne følgende dialog mellom Herr Komfort og Herr HTFU registreres i undertegnedes kalott.

Herr HTFU: 3 x 5 harde minutter igjen. Kjør på!

Start på drag 1

Herr Komfort: Husk at dette er første økt med nytt program. Det kan hende det holder med 3×3 minutter. Vi kan øke neste gang.
Herr HTFU: Ikke hør på Herr Komfort. HTFU! Vi kjører 5 minutter som planlagt.
Herr Komfort: Sånn, 3 minutter og stopp. Det holder denne gangen.
Herr HTFU: Pingle. Da kjører vi i alle fall 4 x 3 minutter.

Start drag 2

Herr HTFU: 1 minutt ferdig. Dette går strålende.
Herr Komfort: Nå er du sliten. Husk at du spilte squash i går og er støl. Du behøver ikke ha det så vondt hvis du ikke vil.
Herr HTFU: Kjør på, kjør på!
Herr Komfort: Straks 3 minutter. Kjenner du hvor vondt det er? Vi gidder ikke 4 drag i dag. 3 er godt nok.

Start drag 3

Herr HTFU: Nest siste drag. Dette klarer du! Tål litt smerte nå så får du det enda bedre når du er ferdig.
Herr Komfort: 3 minutter. Dette var tungt. Vi sier oss ferdige for i dag. Bra levert!
Herr HTFU: Ta deg sammen. Vi forbereder oss på ett drag til. Drikk litt vann.

Start drag 4

Herr HTFU: Nå gir du alt!
Herr Komfort: 1 minutt er passert. Alarm! Du trenger ikke å fullføre dette draget. Pulsen øker ikke. Dette er en dårlig dag å presse seg på. Vi sier oss ferdig!

Kaputt! Herr Komfort vant i dag. Med en gang føles det riktig, men etter et minutt når du har samlet deg igjen føles det som et nederlag. Kroppen var sterk nok, men ikke hodet. Hva gjør du på tøffe dager? Har du noen tips som gjør det enklere for Herr HTFU å seire?