MR. ROUBAIX: Roger de Vlaeminck vant rittet kalt l'enfer du Nord (Helvetet i nord) fire ganger. En rekord som har stått i 35år... så langt. (Foto: via expeditionexchange.com)
Naturlig plassert på Påskesøndag, er nok Paris-Roubaix det nærmeste man kommer en religiøs opplevelse i sportsverdenen. Med samme mengde nervepirrende dramatikk som et treukers Tour de France levert gjennom TV-ruta på en og samme ettermiddag, er rittet blant de største høyepunktene på sykkelkalenderen.
Rittet er alltid en episk og brutal reise fra Napoleons Compiègne til den gamle industribyen Roubaix. Et Dantes inferno enten tørt eller vått. Reisen er utelukkende en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste hvor beinknusende krasj eller ulykksalige punkteringer ofte er en uunngåelig epidemi.
Gilbert Duclos-Lassalle vant Paris-Roubaix to ganger (1992,1993): «For å vinne måtte jeg kjempe så hardt at punkteringer og krasj nærmest var umulig»
Videoene under (noen korte, noen lange) forsøker etter beste evne å illustrere litt av den helt unike opplevelsen som er sykkelsportens vakreste helvete – Paris-Roubaix.
Ronde van Vlaanderen uten the Muur blir nytt for mange (bilde fra wielerupdate.nl)
Slik lød det i belgiske aviser på fjoråret da det ble kjent at den ikoniske brosteinsbakken Muur van Geraardsbergen skulle fjernes fra Ronde van Vlaanderen-traseen. Muuren, som ligger øst i Flandern, representerer både regionens geografi og karakter, men ikke minst lidenskapen som den belgiske fansen har til sykkelsporten. Ikke overraskende ble det derfor store mishagsytringer da den prestisjetunge vårklassikeren skiftet mål-gang fra utkanten av Ninove til Oudenaarde.
I nyere tid har rytterne med skrikende melkesyre forsert Muur -og Bosberg-hellingene, som siden 1988 har utgjort rittets finalearena. Årets utgave skifter litt ansikt. De avgjørende hellingene blir Oude Kwaremont og Paterberg, som begge skal bestiges hele tre ganger innenfor de siste 75 km.
Den nye sløyfe-strukturen medfører at fansen ikke behøver å farte mellom hellingene, hvis de ønsker å se de tapre og utmattede syklistene i hvitøyet flere ganger iløpet av rittet. Samtidig åpner det for spekulasjon om hvorvidt arrangøren, på sikt, ønsker å kreve betaling av fansen som vil oppleve de avgjørende øyeblikkene av rittet på nært hold. Det er riktignok ingen stor tradisjon for billettsalg i sykkelsporten, noe som kanskje gjør stemningen ute i løypen så unik, men også de store europeiske rittene må tilpasse seg en voksende sykkelsport ved å sikre seg et større økonomisk inntektsgrunnlag.
Også mange av rytterne har vært, mildt sagt, skeptiske til den nye traseen. Dog er de fleste enige om at den nye finalen er betydelig hardere, noe som matcher bra med den flamske mentaliteten. Oude Kwaremont tilbyr riktignok ikke de bratteste stigningsprosentene (selv om midtpartiet sniker seg over 11%), men hellingen er blant de lengste i rittet med sine 2,2 km. Kampen om posisjonene forut for Oude Kwaremont er som vanlig meget tøff, hvor ingen vil havne i bakleksa. Sitter man godt foran derimot, kan man velge en mykere reise. Alle stigningene er forskjellige, og krever hver for seg en unik tilnærming skal man mestre dem og spare mest mulig krefter til finalen.
Paterberg er Oude Kwaremonts svært hissige lillebror. Kun 380 meter lang, men med meget bratte partier på over 20 % stigning! Paterberg forseres for tredje og siste gang kun 13km før mål-gangen i Oudenaarde, hvilket gjør det sannsynligvis svært vanskelig å komme tilbake til fronten hvis den hissige lillebroren gir deg en skikkelig overhaling.
Rittet arrangeres for 96. gang og strekker seg over 255 km.
Rytterne skal over 11 ulike hellinger til sammen 16 ganger. (hvor av 6 er brosteinsbelagte)
I tillegg skal man krysse 8 klassifiserte, flatere brosteinsparti.
Jeg vet det er tidlig å starte med årets kåringer, men har sjeldent følt meg tryggere. Prisen for sesongens kleineste lagbilder tildeles Tony, Sylvain, Tom og resten av gutta i Omega Pharma – Quick Step.
«Min datter har tydeligvis sett denne youtube-videoen. Etter å ha vært livredd for sykkelen i 4 år syklet hun helt alene for første gang i dag, 7,5 år gammel. Selvsagt er det foreviget på youtube.»
Mark Cavendish beskriver Milan – San Remo (MSR) konsist og elegant som en italiensk opera. Gradvis mer og mer allegrofør det hele eksploderer i en nervøs og kaotisk finale - som er alt annet enn pianissimo.
Beskrivelsen vitner om at Cavendish drømmer om dette rittet. Allerede i desember kunne britens ernæringsspesialist melde om at Team SKYs superspurter var på vei ned i vekt! Hvilket er mildt sagt imponerende for en type som Mark Cavendish, skal vi tro hans tidligere britiske, lagkompis Rob Hayles.
På mobilen har Cavendish bilde av Giuseppe Saronni – den siste verdensmesteren som vant MSR. For å havne i den eksklusive vinnerklubben må man være pinlig nøyaktig med å treffe tonene i denne 7 timer lange operaen. Det krever kanskje mest av alt evnen til å bruke minst mulig krefter frem til bunnen av Poggio.
Legger man godviljen til oversettes poggio til knoll (eller liten bakke). For isolert sett er ikke Poggio di San Remo noe veldig til stigning, hverken særlig bratt eller nevneverdig lang. Etter snaue 300 km i retning av San Remo derimot, blir den lille knollen en ganske betydningsfull angrepsrampe ned mot målstreken, hvor navn har blitt legende og rytter har blitt helt. Kort fortalt: Poggio er sykkelsportens minste gigant.
Den tekniske nedfarten fra Poggio er like krevende som den er avgjørende. Rytterne danser mellom himmel og helvete når de på vei ned sneier steinveggene og sprinter ut av hver eneste skarpe serpentiner.
I 1960 ble Poggio lagt inn i MRS-traseen med sikte på gjøre rittet vanskeligere for spurterne. Arrangørene savnet den ensomme, majestetiske vinneren som kjempet seg alene til mål. Paradoksalt nok døde den største av de alle således, Fausto Coppi, kun uker før Poggio sin første opptreden i rittet.
Cavendish mestret den lille knollen til gangs da han vant rittet tilbake i 2009. Den gang under veiledning av tidligere mesterspurter, nå race-coach Erik Zabel. Idag jobber tyskeren med Katushas Oscar Freire som vil (sammen med flere) være en vesentlig trussel til Cavendish sine vinnersjanser på lørdag. Mellom seg har Zabel og Freire hele 7 MSR-triumfer. Se hva den slagkraftige duoen har å si før helgens store sykkelhøydepunkt i videoen under:
Freire vant som kjent 2010-utgaven, et godt hestehode foran belgiske Tom Boonen. Noe tyder på at tidligere verdensmester Boonen har funnet tilbake til gammel storhet denne sesongen. Innledningsvis har vi allerede sett han vinne 5 ganger. «Tornado Tom» tok nylig sin 100. proffseier i Paris – Nice.
Med nyvunnet selvtillit og skadefri opplevde pressekorpset en optimistisk Boonen i forkant morgendagens konkurranse. Han stiller på startstreken med ny og forbedret sykkel, noe som skal gi han det lille ekstra i finalen. «The details make the difference in the end».
VANT IGJEN: Tom Boonen vant nok en gang etter god laginnsats (Foto: Roberto Bettini)
Dagens etappe i Paris-Nice så på papiret ut som en ganske oppskriftsmessig affære hvor spurterne skulle spare krefter til de siste metrene og hvor gutta for sammendraget skulle sitte rolig i feltet. Sidevinden ville det annerledes. Det hele ble et forblåst inferno reservert kun for de sterke og årvåkne.
Tom Boonen og hans OmegaPharma-QuickStep (OPQS) var blant disse. Tidligere verdensmester Boonen vant etappen til Orléans etter en forbilledlig laginnsats. Dette var belgieren sin 6. etappeseier i Paris-Nice og hans 100. seier totalt som proff, kunne laget hans melde etter målgang. Det belgiske storlaget har hatt en strålende sesong og kan vise til hele 16 seire så langt i år.
Etter å ha karret til seg mye kvalitet fra Bob Stapleton-havariet, snakker mange observatører om en HTC-ifisering av Tom Boonen sitt lag. Faktisk har OPQS vesentlig flere seire enn det HTC hadde på sammen tiden av året, både i 2010 og 2011. I sammendraget har OPQS, under Brian Holms ledelse, plassert både den franske mesteren Sylvain Chavanel og venteranen Levi Leipheimer gunstig til. Sistnevnte har nå muligheten til å bli tidenes eldste vinner i Paris-Nice sin historie.
Men da må amerikaneren velte en annen vinner fra dagens etappe. Bradley Wiggins, som i dag ble den 5. briten til å ikled seg den gule ledertrøyen i den prestisjefylte ferden mot solen i Nice. Wiggins mener han er i sin livs form, og blir dermed vanskelig å slå. Kanskje kan han kopiere Tom Simpson sin bragd. Han vant 1967-utgaven av Paris-Nice, den gang uten å vinne noen etapper.
For mye kan bli som da Tom Simpson vant. Tejay van Garderen kom også godt ut av det til tross for at Loire-vinden viste seg fra sin aller værste side. Dermed er sjansene for ny en engelsktalende vinner temmelig gode. Duellen mellom Sean Kelly og Stephen Roche på 80-tallet vitner om at kampen mellom de anglofile i Paris-Nice ikke noe nytt fenomen. Men kanskje vil den spanske armada velte dem alle?
