Fanget i SKY

EN GLAD GUTT: Forhåpentligvis vil Edvald få grunn til å smile også i årets Tour de France (Foto: Katrine Netland)

Selv om Tour de France er så mye mer enn et sportsarrangement, var det i går ettermiddag fullt fokus på rytterne som skal sykle fortest på den usannsynlig lange omveien fra Liège til Paris de neste tre ukene. Og selv om hele 198 ryttere står på startstreken på morgendagens prolog, er vi mest opptatt av vår eneste deltaker, svigermors drøm: Edvald Boasson Hagen.

Lagpresentasjonen på sentraltorget i Liège ble en uspektakulær affære, hvor lagene på høflig vis viste seg frem foran et middels stort publikum. Ikke før Wiggins entret scenen skjedde det noe verdt å merke seg. Tidenes lengste spørsmål fra speakeren, legenden Daniel Mangeas, ble kvitert med et enkelt ”Yeah”, fra den tilsynelatende iskalde briten. Etter den famøse pressekonferansen fra Tour de Romandie var nok dette et frempekt for hva som ligger i vente. Se frem til flere pinlige presseepisoder med SKY-kapteinen.

Som del av le grand duo anglophile, deler Wiggins det store favorittstempelet med Cadel Evans. Fjorårsvinneren må være særdeles skjerpet skal han kopiere 2011-triumfen i duell med Bradley Wiggins – årets ubestridte konge av etapperittene. Hans tidligere sportsdirektør, dansken Brian Holm, uttalte tidligere at Wiggins lever som en datamaskin – med andre ord: en Robocop med et menneskelig ansikt. Som et vitnesbyrd til sin noe maniske persona, har Wiggins fulgt et særdeles møysommelig treningsregime i årets sesong. Bradley har på mange måter vært treningsapparatets lab rotte. Han har fulgt deres instrukser slavisk.

I tempodisiplinen f.eks, har briten nærmest vært omgitt av en guddommelig kraft og har korsfestet alle sine konkurrenter i kampen mot klokka. Å se Wiggins på temposykkelen har vært en herlig skue for oss som bivåner det hele. Han sitter så raffinert og grasiøst på en temposykkel at Sonja Henie fremstår som en vraltende purke i forhold.

Ut ifra hva vi har sett i år, hvor Team SKY med Wiggins i fronten har monopolisert de store begivenhetene, tenker nok mange at kun en velt eller et uhell kan stoppe den doble Dauphiné-vinneren. Kanskje er det hans eneste hinder. For under hans muskler av stål, befinner det seg et skjellet av glass. Den skjøre Wiggins må, som de fleste andre, holde seg unna velt skal han hente hjem den historiske, første Tour de France-triumfen for Storbritannia.

Sedvanlig nok er det blandet drops i ”Best-of-the-rest”-gruppen. Tour de France sitt italienske alibi, Vincenzo Nibali utkrystalliserer seg som en troverdig utfordrer til anlgo-dynasitet Wiggo-Evans. Sicilianeren, som selveste Eddy Merckx har omtalt som ”talentfull, men dårlig taktisk”, besitter forhåpentligvis evnen til å gjenoppdage episke langdistanse angrep, langt på sidelinjen av SKY og BMC sin taktiske konformitet. Italienerens hjemmebane er krevende utforkjøringer. Nibalis spontane og impulsive kjørestil vil på organisk vis presentere de ideelle øyeblikk for når han bør angripe. Spørsmålet er om Nibali, også kjent som ”Haien fra Messina”, har kvesset tennene ordentlig. De øvrige; Frank Schleck, Denis Menchov, Levi Leipheimer, Samuel Sanchez, Ryder Hesjedal m.fl. kan bare overraske.

En som også kan bli et offer for SKYs taktiske disposisjoner er vår egen Edvald Boasson Hagen. Lojal som en golden retriever vil nok den beskjedne gutten fra Rudsbygd gjøre sin plikt både for Wiggins og for Cavendish. Om vi lærte noe som helst fra Dauphiné, var det at Wiggins er fortsatt i kjempeslag og at SKYs taktikk i Tour de France kommer til å være like subtil som en murstein.

Allsidig som han er, kan de sette sin lit til Edvald i feberaktige massespurter, men også opp massive fjellsider. Wiggins har sine fotsoldater i form av Porte, Froome, Rogers og Siutsou – alle med plasseringer blant de ti beste i grand tours. Cavendish har også sin oppasser i Bernhard Eisel, den lydige østerrikeren som følger Mark over alt. Forhåpentligvis er Eisel alt en nyslank Cavendish trenger for å komme seg gjennom de kuperte etappene hvor Edvald bør kjøre for sine egne sjanser.

I kontrast til fjorårets eventyrlige prestasjoner har den norske Tour de France-historien 2012 potensialet til å bli ganske begredelig med tanke på individuelle resultater. Men Edvald, vår eneste norske representant, er riktignok alt annet enn begredelig, snarere et underverk på to hjul, og vil utvilsomt få sin sjanse. Spørsmålet er om ”Kannibalen fra Rudsbygd” vil gripe den på samme måte som i fjor.

Legendariske Thoren!

I det alle veier leder til Tour de France med oppkjøringsrittene Criterium du Daphiné og (snart)Tour de Suisse; kommer en ikke sjokkerende, men likevel overraskende melding; Thor Hushovd blir ikke en del av BMC-laget til Touren. Sikkert en ny opplevelse for mange nordmenn, som er vant til å se Oksen fra Grimstad kjempe med de beste hvert år.

At Thor Hushovd har levert hver sommer er ingen overdrivelse. Ta bare en titt på dette:

Nå er det straks Glava Tour of Norway

Fra 16. til 20 mai arrangeres Norges største sykkelritt noen sinne. I tillegg til de beste kontinentallagene i Norge dukker også internasjonale profflag som Team Sky, Team Saxo Bank, GreenEDGE, Lotto-Belisol og Garmin-Barracuda opp for å konkurrere på norsk jord.

Start- og målbyer på Østlandet

Etapperittet blir kjørt på sentrale deler av Østlandet. Og har følgende start- og målbyer.

Dersom du ønsker full oversikt finnes det en 50-siders Road Book som gir deg detaljert informasjon om hver enkelt etappe, og når du kan forvente at rytterne passerer ulike steder på ferden.

Sendes på TV2

Dersom du ikke bor på Østlandet eller liker bedre å nyte sykkelritt fra din egen sofakrok er ikke det noe problem heller. Radarparet Paasche og Kaggestad guider oss gjennom rittet direkte på TV2s hovedkanal. Her er sendetidene:

Onsdag 16. mai: kl. 15:30 – kl. 17:30
Torsdag 17. mai: kl. 16:00 – kl. 18:00
Fredag 18. mai: kl. 16:30 – kl. 18:30
Lørdag 19. mai: kl. 16:30 – kl. 18:30
Søndag 20. mai: kl. 14:30 – kl. 16:30

Kan Schleck ødelegge den italienske festen?

Schleck har ikke kjørt Giroen siden 2005. Den gang som hjelperytter for Ivan Basso. År spør vi om Frank kan slå sin tidligere kaptein (REUTERS/Stefano Rellandini)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I det Giro d’Italia forlater Danmark – det nordligste punktet en grand tour noensinne har besøkt – gjør noen seg et lettelses sukk, ettersom de vindfulle forholdene vi ble lovet, aldri gjorde alvor av seg. På forhånd gjorde vissheten om at kraftig vind kunne hakke feltet i filler som en ny-kvesset giljotin rytterne svært nervøse. Heldigvis for de uvørne og uoppmerksomme, slo disse spådommene aldri til.

På giroens åpningsdag ble en ny helt født. Taylor Phinney, som lenge har ligget i vannskorpen av storhet, ble yngste bærer av rosa ledertrøye på 30 år. Den unge amerikanske tempohesten imponerte også med sin solide beherskelse av det italienske språket, noe som utvilsomt skaffet Phinney en enda større fansskare i støvellandet.

En som høster litt mer kontrovers enn den taleføre Phinney, er selvfølgelig Mark Cavendish. På den første fellesstartetappen hadde den regjerende verdensmester en overlegen fremtoning og vant sprinten, foran sin gamle lagkamerat Matty Goss, etter et harmonisk og velsmurt samarbeid med sin trofaste hjelper, Gerraint Thomas. Ikke før eller siden Tour de France-etappen til Brignoles i 2009 hadde The Manx Missile vunnet på første forsøk i en grand tour.

Dagen etter var SKY-tandemet vesentlig skarpere på Twitter, de fleste syklisters foretrukne sosiale medie, enn de var i spurten. Og den lille blå fuglen fikk det usedvanlig travelt etter at både Cavendish og Thomas startet en mobbe-kampanje mot italienske Roberto Ferrari, som mildt sagt hadde skapt problemer tidligere på dagen med sin fryktløse, men også svært uforsiktige spurtestil. Fast bestemt på at det var noe råttent i kongeriket Danmark, argumenterte den britiske duoen at Ferrari måtte kastes ut av giroen.

I kjølevannet av den kaotiske velten fikk vi det vanlige, opphetede munnhuggeriet. Akkurat slik det skal være. Heldigvis for oss observatører tilbyr sosiale medier et forum hvor vi alle kan beskue, dømme, men faktisk også delta.

Men så når gnisten mellom spurterne slokner hen utover i rittet, fyres den virkelige kampen i gang – kampen om rosa i Milano. Diskusjonen om sådan fikk, rett før starten i Herning, et overraskende og oppkvikkende tilskudd. Ut gikk en danske med alt å bevise i 3-ukers ritt, og inn bakveien med ettertenksomme skritt (mer eller mindre ufrivillig) kom luxembourgeren Frank Schleck, fjørårets 3.mann i Tour de France.

Uten hell hadde RadioShack-boss Johan Bruyneel tidligere i vinter forsøkt å overtale den eldre av Schleck-brødrene til å påta seg kapteinsrollen i Giroen. På andre forsøk lyktes altså Bruyneel og rett fra ferie møtte en tentativ og nølende Frank Schleck opp til pressekonferanse på dansk jord.

Men han blir ikke den første som møter en slik utfordring. I 2008 spankulerte en viss Alberto Contador rundt på stranden da, igjen altså, Johan Bruyneel bestemte seg for å sende spanjolen til Giroen i 12 time. To år etter måtte Vincenzo Nibali steppe inn for den famøse Franco Pellizotti, etter at sistnevnte fikk alvorlige komplikasjoner med sitt biologiske pass.

Spørsmålet er om den rutinerte etapperytteren Frank Schleck løser oppgaven med samme spontanitet og panache som Contador og Nibali før ham. Uansett vil hans tilstedeværelse sprite opp debatten om sammenlagt-racet. Schleck er kanskje den eneste rytteren – sammen med Astanas Roman Kreuziger – som kan sjenere den forutsette og hel-italienske duellen mellom Michele Scarponi og Ivan Basso.

Mens vi venter på Stelvio….

(foto: GettyImages)

Hvis Tour de France er en internasjonal, kommersiell gigant, er Giro d’Italia en fargerik og romantisk reise gjennom siciliansk hete, stupbratte Dolomitter og til tider utilgivelige værforhold – alt sammen satt inn i en helt unikt og rosa innramming. Sammen med den katolske kirken er rittet, ofte referert til som corsa rosa, Italias lengst stående institusjon. Giro d’Italia er synonymt med italiensk sykkel, men også med legender som Binda, Bartali, Magni og kanskje mest av alt: Fausto Coppi. Også kjent som il Campionissimo.

Som sykkelsportens første, moderne superstjerne hadde Coppi en mystikk og en aura verdig av en sann mester. Han ledet an i sportens gylne æra, og på tross av et skjelett laget av glass og et privatliv godt plassert på utsiden av datidens sosiale normer, brakte han hele det italienske folk ut av etterkrigstidens desillusjonerte og nedbrutte tilstand.

Elsket av den lidenskaplige tifosi (den italienske fansskaren) og beundret av resten, trollbandt Coppi alle ved å vinne det store italienske rittet hele 5 ganger. Hans siste Giro-seier fra 1953 blir husket spesielt godt forut for årets utgave. I kjølevannet av en psykologisk og taktisk tete-à-tete med den sveitsiske sjarmøren, Hugo Koblet (forøvrig første utlending som vant Giroen) seilte Coppi i fra og avgjorde på veien over Stelviopasset. Nede i Bormio ble Coppi kronet som Giro-mester for aller siste gang.

Legenden om Fausto Coppi har en naturlig tilstedeværelse i hver eneste av Stelviopassets 48 hårnålssvinger, og vil som en usynlig hånd dytte dagens ryttere opp den åpne og til dels nakne fjellsiden.

1953-MESTEREN: Coppi kjører alene mot toppen av Stelvio

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med sine 2,757 meter over havet er Passo dello Stelvio taket på årets Giro d’Italia – rittets høyeste punkt referert til som Cima Coppi. Til tross for et mer humant ansikt har arrangørene (sammen med fansen) likevel tatt med denne trolske fjellgiganten, som velvillig låner sitt grandiose alpelandskap til årets utgave.

Et nedtonet og mer balansert corsa rosa viser også spurterene mer hjerterom. Det paddeflate, men potensielt vindfulle danske landskapet bør by på muligheter for feltets raskeste muskelfibre. Lagtempoen ønsker rytterne velkommen til italiensk jord, en cronosquadra som potensielt kan skille 3 min mellom første og siste mannskap. Den andre uken er en mangfoldig bukett av etapper, hvor et variert sortiment ryttere kan sette farge på begivenhetene.

Men hvis det virkelig er ”verdens hardeste ritt, på verdens vakreste sted” (høres anteklig bedre ut på italiensk) slik som arrangørene påstår, er det fortsatt den tredje og siste uken som gjelder. Via de mer ubskure, men likevel viktige stigningene til Leco Piani dei Resinelli og Cervinia, peker samtlige rosa piler til alle stignigers mor. Fryktingytende og inspirende på samme tid skal Passo dello Stelvio skille klinten fra hveten i det et treukers lang blodslit drar seg til mot slutten. I skyggen av Coppi må rytterne forsere hele 5,900 meter med klartring på dronningetappen, som altså avsluttes med den skrekkelige duoen Mortirolo og Stelvio.

Det hele er lagt om som et crescendo. Etappe for etappe bygges forventningene opp. Lørdag 26. mai er dagen vi alle sitter med magen full av rosa sommerfulger. Forhåpentligvis blir vi vitne til en nytt og uforglemmelig bidrag til legenden om Stelvio.

E.JL