Når Norges beste sykkellag er på treningssamling skal det, som seg hør og bør, filmes med helikopter. Her er en teaser.
Team Joker Merida bresker seg med helikopterfilming på Mallorca
2
Category Archives: Annet
«Cav the cat»
«Kristoff kjørte meg av veien» Et omen? Eller bare uflaks?
Der hvor Mark Cavendish kommer fra, Isle of Man, er katterasen kjent for å ha ingen hale. I Tour of Qatar åpnet Manxmannen seierskontoen for sitt nye Team-SKY, og viste at også i år kan det bli nærmest umulig å plante noen hale på hans hjul.
Riktignok ble den siste etappen i ørkenrittet en av de miserable dagene iført den prestisjetunge regnbuetrøyen – velten ble gjentatt i Tour of Oman da vår egen Aleksander Kristoff angivelig kjørte briten av veien på den innledende etappen. Men det har også vært gode dager så lang i år for Team SKYs nyervervelse, og Cavendish har full intensjon om leve opp til stempelet som regjerende verdensmester. Katten lander alltid på beina.
For selv med den angivelige regnbueforbannelsen hengende over seg, nøler ikke the Manx Missle med å sette seg hårete mål denne sesongen. Året han vendte hjem til british cycling skal ikke bli en parentes, men snarere et år hvor milepæler i Storbritannias sykkelhistorie flyttes.
Men selv om VM-trøyens forbannelse er noe rytterne ikke vedkjenner, er det nok av eksempler som tilsier at man ikke kan ta for lett på mystikken som hjemsøker det vakre regnbueplagget. Faktisk trenger Cav ikke se lengre enn til sin egen landsmann og forbilde, avdødde Tom Simpson, som kun måneder etter VM-bragden i 1965 brakk foten i en ski-ulykke. Eller hva med hockey-sveisens høye beskytter, Laurent Brochard som hadde Festina-skandalen som sitt «høydepunkt». Men også – fra litt nyere tid – Alessandro Ballan må tas med på de ulykksaliges liste. Italieneren ble slått ut med en form for herpes årets han skulle sprade rundt i sine nyervervete VM-farger.
Til forskjell fra de overnevnte er Cavendish på mange måter et litt annet dyr (en hale-løs katt altså). Som spurter er Cavendish alt en vinner trenger å være, og litt til. Hans utilnærmelige fart krydres med Cipollinis karisma og McEwens analytiske hode – summen av hvilket gjør han de facto uslåelig. At Cavendish oppnår sine forhåndsannonserte målsetninger, begynner å bli et definerende trekk ved briten, som i fjor ble den første siden Freddy Maertens til å vinne grønn trøye og VM samme år.
Og i likhet med Maertens, kan Cavendish fort ha et meget innholdsrik og suksessfullt år som regjerende verdensmester. I 1977 hentet en regnbuekledd Maertens – som for øvrig var kjent for å drikke champagne før spurten gikk for å få i gang dashen – et hav av ritt, deriblant Paris-Nice og Vuelta a España sammenlagt, samt hele 19 grand tour-etapper.
Allerede i desember kunne Mark Cavendishs kostholdsekspert slå fast at briten var på vei ned i vekt. «I want to cry actual tears of joy», twitret det fra Cavendish selv. Første store, uttalte målsetning er den italienske klassikeren, Milan-Sanremo. Kanskje det enkleste å fullføre, men vanskeligste å vinne av de store vårrittene. På mobiltelefonen har Cavendish bilde av en annen verdensmester som han titter på ofte. Det er Guiseppe Saronni, som i 1983 ble den foreløpig siste vinner iført VM-trøyen i Milan-Sanremo
Den rosa ekspansjon
NYE VEIER: Giroen blander romantikk og nytenkning på en gunstig måte. (Foto: Fotoreporter Sirotti)
Michele Acquarone er en ambisiøs mann. I flere år har han hatt mål av seg å modernisere Giro d’Italia. Nå som top dog i RCS Sports har han alle muligheter til å gjøre nettopp det. Den nye medieavtalen med det sykkelspesialiserte PR-byrået Shift Active Media er definitivt i tråd med disse ambisjonene. For selv om de ikke alltid har vært slik, setter nå Giro-organisasjonen en helt ny og hevet standard for hvordan man kommuniserer med et stadig mer globalt sykkelpublikum.
Som alle store sykkelritt er Giroen et komplekst vesen. På den ene siden prosjekterer det et sett verdier og normer, samt en stor porsjon lidenskap. På den andre siden er det også et kommersielt arrangement i konkurranse med mange andre om TV-seere. Det er i denne dobbeltheten at Giro d’Italia finner sin egenart, og Acquarone finner sin utfordring når han tar opp kampen mot sykkelsportens la Doyenne hva gjelder grand tours – Tour de France.
Giro d’Italia har naturlig nok en unik, italiensk feel som er karakteristisk for rittet, men som ikke påkjærer seg eksklusivt til italienske hjerter. Mange av sykkelsportens mest entusiastiske, ikke-italienske fans er glødende opptatt av Giroen.
Likevel har rittets arrangører lenge operert tilsynelatende i uvitenhet til Giroens brede tiltrekningskraft. Giroens historiske antagonisme mot omverdenen og rittets innesluttete fasong, er en refleksjon av den italienske tifosis sjåvinistiske natur.
Noe som illustreres godt med å huske hvordan Anquetil vant 1960-utgaven foran hjemmehåpet Nencini på tross av at han ble holdt igjen på Gavia-passet, eller hvordan Fignon ble hindret av et absurd lavtflygende TV-helikopter på den avgjørende tempoetappen, slik at Moser vant 1984-utgaven.
Disse verdiene er heldigvis, sakte men sikkert silt ut av Giro-organisasjonen, men Acquarones mantra er så definitivt ikke del av tifosiens vokabular, noe som til tider vil gjøre han upopulær som den moderne, kosmopolitt han tilsynelatende er. Som f.eks da Acqua a Sapone, med Stefano Garzelli på laget, ble vraktet til fordel for det heller uprofilerte Team NetApp-laget. Likevel forfekter Giro-sjefen et uunngåelig imperativ i et teknologisk digitalisert mediebilde hvor kampen om oppmerksomheten er stadig mer tilspisset.
Hvis Zomgeman-regimet endte tragisk med en uforskyldt og tragisk ulykke, men med et selvpålagt intetsigende ritt, har Acquarones innledning som the pink admiral vært et bardust og oppløftende bekjentskap. Med Shift Active Media sin livsstils-orienterte kommunikasjonsstrategi tilpasser Giroen seg et stadig mer globalt publikum og vil fortsette å vokse – rett under den galliske nese. For om ikke fransk-italienske relasjoner var anstrengt fra før, blir nok skulderpositurene rundt Proudhommes kontor mer anspente enn noen gang, nå når Acquarone setter en helt ny standard.
King Cage – verdens beste flaskeholdere
Mange mener at verdens beste flaskeholdere produseres i de forente stater. Nærmere bestemt i garasjen til Ron Andrews i Durango, Colorado. Ron er nemlig en kløpper på å bøye titan og stål for hånd til perfekte flaskeholdere. Prosessen tar omtrent 36 sekunder og resultatet er flaskeholdere som holder flaskene på plass i slags terreng, ikke lager merker i flaskene og veier lite.
Her er Ron i aksjon.
Om du kan tenkte deg å få kloa i en håndlaget flaskeholder med sjel, send en elektrisk post til post@sykkelblogg.no.
Motivasjon: En dialog mellom Herr Komfort og Herr HTFU
Forleden uke kjørte undetegnede watt-test for å måle progresjon. Opptur!
Det er bare ett problem med opptur på watt-test. Akkurat som dagen derpå etter ei god kule med noe godt i glasset må man lide seg gjennom terskeløkter med hardere intervaller.
Etter to drag på henholdsvis 20 og 10 minutter kunne følgende dialog mellom Herr Komfort og Herr HTFU registreres i undertegnedes kalott.
Herr HTFU: 3 x 5 harde minutter igjen. Kjør på!
Start på drag 1
Herr Komfort: Husk at dette er første økt med nytt program. Det kan hende det holder med 3×3 minutter. Vi kan øke neste gang.
Herr HTFU: Ikke hør på Herr Komfort. HTFU! Vi kjører 5 minutter som planlagt.
Herr Komfort: Sånn, 3 minutter og stopp. Det holder denne gangen.
Herr HTFU: Pingle. Da kjører vi i alle fall 4 x 3 minutter.
Start drag 2
Herr HTFU: 1 minutt ferdig. Dette går strålende.
Herr Komfort: Nå er du sliten. Husk at du spilte squash i går og er støl. Du behøver ikke ha det så vondt hvis du ikke vil.
Herr HTFU: Kjør på, kjør på!
Herr Komfort: Straks 3 minutter. Kjenner du hvor vondt det er? Vi gidder ikke 4 drag i dag. 3 er godt nok.
Start drag 3
Herr HTFU: Nest siste drag. Dette klarer du! Tål litt smerte nå så får du det enda bedre når du er ferdig.
Herr Komfort: 3 minutter. Dette var tungt. Vi sier oss ferdige for i dag. Bra levert!
Herr HTFU: Ta deg sammen. Vi forbereder oss på ett drag til. Drikk litt vann.
Start drag 4
Herr HTFU: Nå gir du alt!
Herr Komfort: 1 minutt er passert. Alarm! Du trenger ikke å fullføre dette draget. Pulsen øker ikke. Dette er en dårlig dag å presse seg på. Vi sier oss ferdig!
Kaputt! Herr Komfort vant i dag. Med en gang føles det riktig, men etter et minutt når du har samlet deg igjen føles det som et nederlag. Kroppen var sterk nok, men ikke hodet. Hva gjør du på tøffe dager? Har du noen tips som gjør det enklere for Herr HTFU å seire?
Hvor lenge overlever en låst sykkel i New York City?
Tom Boonen sitt nye lag
I NYE FARGER: Boonens nye lag. (Foto: Reuters)
Da Tom Boonen tok det virkelig steget inn i proffenes rekker, var han en etterlengtet, ny superstjerne for den alltid sjåvinistiske belgiske fansen. Med sitt store, naturlige talent og hjertesmeltende utseende ble Boonen fort en hit i det profesjonelle sykkelsirkuset.
Siden den gang har Tornado Tom vunnet det meste (bortsett fra Milan-SanRemo) av det en rytter av hans egenskaper kan vinne. I 2005 ble Boonen den eneste rytteren til å ha vunnet Flandern Rundt, Paris-Roubaix og VM i en og samme sesong. Et makeløs prestasjon, ikke en gang mestret av den store, Eddy Merckx. Men etter to magre sesonger preget av skader og kontrovers er spørsmålet om Boonen fortsatt kan innfri forventningene.
Kanskje er endrede omgivelser og nye ideer er det som skal til for at Tom Boonen igjen skal bestige sykkelsportens mest prestisjefylte podium?
Selv om 2011 var et utilfredstillende år etter den gylne Boonen-standard, var det også et viktig år, hvor QuickStep kapteinen holdt hode over vannet i møte med uvanlig mye uflask og motgang. Selv ikke på sitt beste beviste Tom at han kan slå fra seg i en viktig sprint ved å vinne semi-klassikeren Gent-Wevelgem, og med et 100 % rehabilitert kne tyder mye på at belgieren blir igjen farlig i de største rittene på våren.
Med nyvunnet selvtillit til sin egen fysiske form vil Tom Boonen anno 2012 også befinne seg i ganske nye, kanskje gunstige, omgivelser. Teamsjef Patrick Lefevere, som en av de mest aktive på overgangsmarkedet, har gitt det gamle QuickStep-laget en ny og mer moderne fremtoning.
Den umiskjennelige, mørkeblå QuickStep-drakten er blitt en nyanse lysere. Også økonomisk går Patrick Leveferes lag en lysere tid i møte, med et realistisk håp om at de overlevende fra HTC-havariet vil slå ut i full blomst under hans ny-reformerte regimet.
For med nytt mannskap kommer nye ideer. Brian Holm er kommet hjem til Belgia, hvor han signerte sin første proffkontrakt for 27 år siden med laget Roland. Den gang som hjelperytter, en kategori den tidligere danske mesteren vil se mindre av på OmegaParma-QuickStep (OPQS). Holm vil nemlig skape flere vinnere, i et lag som de siste årene har lidd under avhengigheten til en rytter – Tom Boonen. Én svale gjør ingen sommer heter det, noe OPQS åpenbart tar mer på alvor i 2012.
HTC-Highroads resultater fra de siste årene vitner om at laget, kombinert med solide ferdigheter, hadde en spesiell og utradisjonell lagkultur. Ifjor hadde hele 63% av laget en eller flere pallplasseringen, hvilket er 13% over gjennomsnittet i World Touren. Under ledelsen av Bob Stapleton var Brian Holm del av et team som, kanskje mer enn noe annet lag før dem, jobbet usedvanlig vitenskaplig og detaljorientert med rytterne som individer, uten at det kollektive ble skadelidende. En tilnærming flere lag adopterer.
Mye tyder på den gamle belgiske storheten nå tenker nytt og innovativt. Rundt Universitetet i Leuven skal Leveferes lag, med pengesekken og engasjementet til Zdenek Bakala, etablere et akademi for forskning og prestasjonsutvikling. Akademiet, som vil være over 1000 kvadratmeter, skal etter planen starte opp i 2013.
Indviduell oppfølging innenfor sterke kollektive rammer er ganske sikkert en filosofi som Holm bringer med seg til QPQS, når han skal skape flere vinnere på laget. En oppskrift som vil passe Tom Boonen spesielt godt, som i søken etter gammel storhet, trenger noen å dele rampelyset med.
Ukas motivator – vintertrening opp Timmelsjoch
Christophe Le Mével opp Timmelsjoch i Østerrike. Reklame for Garmin Edge 800, men la gå. Videoen ga meg den riktige følelsen.
Rittkalender for 2012
Sykkelsesongen er i gang for proffrytterne med Tour Down Under som starter 17. januar. Etapperittet er viktig for lagene som vil hevde seg under vårklassikerne. Hvorfor? Dette er første mulighet til å skaffe seg World Tour-poeng. Og disse er viktige ettersom de bestemmer rekkefølgen på servicebilene. Å ha servicebiler som kan være raskt på pletten er for eksempel viktig dersom man punkterer på brosteinene i Arenberg-skogen under Paris Roubaix.
Som oppvarming til årets første ritt målte en del av verdens beste syklister i dag krefter under kriteriumsrittet Down Under Classic. Tjuvstarten på sesongdebuten skulle vise seg å holde til en andreplass for en viss Rudsbygding. Lovende! Her er den siste kilometeren.
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=-ExW0MVZRPk
Men så til poenget. Hvis du ønsker full oversikt over sesongens rittkalender har The Inner Ring laget en alle tiders kalender med World Tour-ritt. Kalenderen finnes også som.ics-fil som gjør at du enkelt kan legge den til digitalt på mobilen eller EDB-maskinen din.
Lærdom down under
LANCE-EFFEKTEN: Legenden Lance Armstrong har hatt mye å si for Tour Down Unders utvikling (Foto: Aman Sharma/AP)
Før vi ser noe til hestehoven og sanglerka, dukker Santos Tour Down Under (TDU) opp, som årets første World Tour-ritt på kalenderen, for å vekke oss ut av vinterdvalen. Og de som følger med fra år til år, merker nok at arrangementet vokser. For det som i dag er Australias aller største sykkelritt har faktisk de siste årene opplevd en formidabel vekst.
Etableringen av sykkelritt utenfor de tradisjonelle, europeiske landene er viktig for sportens fremtid, og TDU-arrangørene har hatt en fruktbar kombinasjon av både dyktighet og flaks når de etterhvert har skapt et levedyktig produkt rundt Adelaide.
Sentralt ved denne kombinasjonen har Lance Armstrong vært – sykkelsportens mest gjenkjennelige ansikt og derfor største merkevare (sammen med Tour de France). Nøkkeltall knyttet til dette sesonginnledende rittet hentet hos regionale myndigheter, viser hvordan arrangementet har eksplodert de siste årene – mye takket Armstrongs mye omtalte come back til det profesjonelle sirkuset i 2009. Etter å ha vært borte siden 2005 gjorde Lance TDU til sitt første ritt i det som ble epilogen av hans suksessrike karriere.
Tabellen indikerer hvor gunstig forholdet mellom Lance og TDU har vært de siste årene, som også har skapt en viss kjærlighet mellom Livestrong-grunderen og folket i og rundt Adeleide. The American fant seg virkelig til rette down under, både økonomisk og emosjonelt, hvilket har vært usedvanlig fordelaktig for TDU-arrangørene og lokale myndigheter, såvel som Lance Armstrong selv.
Etter at TDU ble tildelt status som Pro Tour (nå kalt World Tour) i september 2007 har altså de fleste nøkkeltall pekt mot skyene for de australske arrangørene som (sammen med UCI) har all grunn til å være fornøyd med rittets utvikling. Nylig kunne rittdirektør Mike Turtur melde om en TV-avtale med giganten ASO
Ut i fra den australske erfaringen tyder mye på at tildeling av World Tour-status (sammen med UCI mye omtalte poengsystem) er et viktig grep hva gjelder å globalisere sykkelsporten, fordi det medbringer deltakelse fra de beste lagene og deres ryttere. Men ikke alle deler en slik oppfatning.
Noen av de mindre australske lagene mener snarere at rittets suksess ikke gagner australsk sykkelsport slik den burde, fordi man ikke i tilstrekkelig grad finner plass til de lokale lagene. Riktignok, som del av World Tour-kalanderen, legges det visse begrensninger på hvilke lag TDU-arrangørene kan invitere til å delta, men kritikken har en vesentlig universell gyldighet ved seg.
Generelt sett, hvis nyetablerte ritt skal overleve og samtidig skape økt interesse utenfor Europa, er man avhengig av å bruke, samle, engasjere og mobilisere de lokale kreftene som allerede finnes. Hvis man skal ta kritikken fra de mindre lagene alvorlig, virker den å understreke at målet om å skape et kommersielt, levedyktig sykkelritt, kanskje ikke alltid er forenlig med å bygge opp de mindre lagene. Slik sett kan en forhastet tildeling av World Tour-status ikke bare innebære økt kommersiell verdi, men også en mulig forsømmelse av de kreftene som kan være en essensiell del av rittets fundament.
Bevisstheten rundt denne potensielle konflikten er viktig hvis UCIs globalisering av sporten skal gi bærekraftige resultater. TDU, som et usedvanlig beleilig sted for rytterne å åpne sesongen, er nok et spesielt tilfelle hvor spenningen mellom lokale krefter og kommersielle krefter ikke har slått fullt ut. Men hva gjelder ritt som Tour of Beijing, som ikke har fått lov til å vokse på en naturlig måte, er nok dette en mer aktuell problemstilling.