About Espen

Sykkelnerd på heltid. Journaliststudent i ledig tid @espenjlee

Kan Schleck ødelegge den italienske festen?

Schleck har ikke kjørt Giroen siden 2005. Den gang som hjelperytter for Ivan Basso. År spør vi om Frank kan slå sin tidligere kaptein (REUTERS/Stefano Rellandini)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I det Giro d’Italia forlater Danmark – det nordligste punktet en grand tour noensinne har besøkt – gjør noen seg et lettelses sukk, ettersom de vindfulle forholdene vi ble lovet, aldri gjorde alvor av seg. På forhånd gjorde vissheten om at kraftig vind kunne hakke feltet i filler som en ny-kvesset giljotin rytterne svært nervøse. Heldigvis for de uvørne og uoppmerksomme, slo disse spådommene aldri til.

På giroens åpningsdag ble en ny helt født. Taylor Phinney, som lenge har ligget i vannskorpen av storhet, ble yngste bærer av rosa ledertrøye på 30 år. Den unge amerikanske tempohesten imponerte også med sin solide beherskelse av det italienske språket, noe som utvilsomt skaffet Phinney en enda større fansskare i støvellandet.

En som høster litt mer kontrovers enn den taleføre Phinney, er selvfølgelig Mark Cavendish. På den første fellesstartetappen hadde den regjerende verdensmester en overlegen fremtoning og vant sprinten, foran sin gamle lagkamerat Matty Goss, etter et harmonisk og velsmurt samarbeid med sin trofaste hjelper, Gerraint Thomas. Ikke før eller siden Tour de France-etappen til Brignoles i 2009 hadde The Manx Missile vunnet på første forsøk i en grand tour.

Dagen etter var SKY-tandemet vesentlig skarpere på Twitter, de fleste syklisters foretrukne sosiale medie, enn de var i spurten. Og den lille blå fuglen fikk det usedvanlig travelt etter at både Cavendish og Thomas startet en mobbe-kampanje mot italienske Roberto Ferrari, som mildt sagt hadde skapt problemer tidligere på dagen med sin fryktløse, men også svært uforsiktige spurtestil. Fast bestemt på at det var noe råttent i kongeriket Danmark, argumenterte den britiske duoen at Ferrari måtte kastes ut av giroen.

I kjølevannet av den kaotiske velten fikk vi det vanlige, opphetede munnhuggeriet. Akkurat slik det skal være. Heldigvis for oss observatører tilbyr sosiale medier et forum hvor vi alle kan beskue, dømme, men faktisk også delta.

Men så når gnisten mellom spurterne slokner hen utover i rittet, fyres den virkelige kampen i gang – kampen om rosa i Milano. Diskusjonen om sådan fikk, rett før starten i Herning, et overraskende og oppkvikkende tilskudd. Ut gikk en danske med alt å bevise i 3-ukers ritt, og inn bakveien med ettertenksomme skritt (mer eller mindre ufrivillig) kom luxembourgeren Frank Schleck, fjørårets 3.mann i Tour de France.

Uten hell hadde RadioShack-boss Johan Bruyneel tidligere i vinter forsøkt å overtale den eldre av Schleck-brødrene til å påta seg kapteinsrollen i Giroen. På andre forsøk lyktes altså Bruyneel og rett fra ferie møtte en tentativ og nølende Frank Schleck opp til pressekonferanse på dansk jord.

Men han blir ikke den første som møter en slik utfordring. I 2008 spankulerte en viss Alberto Contador rundt på stranden da, igjen altså, Johan Bruyneel bestemte seg for å sende spanjolen til Giroen i 12 time. To år etter måtte Vincenzo Nibali steppe inn for den famøse Franco Pellizotti, etter at sistnevnte fikk alvorlige komplikasjoner med sitt biologiske pass.

Spørsmålet er om den rutinerte etapperytteren Frank Schleck løser oppgaven med samme spontanitet og panache som Contador og Nibali før ham. Uansett vil hans tilstedeværelse sprite opp debatten om sammenlagt-racet. Schleck er kanskje den eneste rytteren – sammen med Astanas Roman Kreuziger – som kan sjenere den forutsette og hel-italienske duellen mellom Michele Scarponi og Ivan Basso.

Mens vi venter på Stelvio….

(foto: GettyImages)

Hvis Tour de France er en internasjonal, kommersiell gigant, er Giro d’Italia en fargerik og romantisk reise gjennom siciliansk hete, stupbratte Dolomitter og til tider utilgivelige værforhold – alt sammen satt inn i en helt unikt og rosa innramming. Sammen med den katolske kirken er rittet, ofte referert til som corsa rosa, Italias lengst stående institusjon. Giro d’Italia er synonymt med italiensk sykkel, men også med legender som Binda, Bartali, Magni og kanskje mest av alt: Fausto Coppi. Også kjent som il Campionissimo.

Som sykkelsportens første, moderne superstjerne hadde Coppi en mystikk og en aura verdig av en sann mester. Han ledet an i sportens gylne æra, og på tross av et skjelett laget av glass og et privatliv godt plassert på utsiden av datidens sosiale normer, brakte han hele det italienske folk ut av etterkrigstidens desillusjonerte og nedbrutte tilstand.

Elsket av den lidenskaplige tifosi (den italienske fansskaren) og beundret av resten, trollbandt Coppi alle ved å vinne det store italienske rittet hele 5 ganger. Hans siste Giro-seier fra 1953 blir husket spesielt godt forut for årets utgave. I kjølevannet av en psykologisk og taktisk tete-à-tete med den sveitsiske sjarmøren, Hugo Koblet (forøvrig første utlending som vant Giroen) seilte Coppi i fra og avgjorde på veien over Stelviopasset. Nede i Bormio ble Coppi kronet som Giro-mester for aller siste gang.

Legenden om Fausto Coppi har en naturlig tilstedeværelse i hver eneste av Stelviopassets 48 hårnålssvinger, og vil som en usynlig hånd dytte dagens ryttere opp den åpne og til dels nakne fjellsiden.

1953-MESTEREN: Coppi kjører alene mot toppen av Stelvio

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med sine 2,757 meter over havet er Passo dello Stelvio taket på årets Giro d’Italia – rittets høyeste punkt referert til som Cima Coppi. Til tross for et mer humant ansikt har arrangørene (sammen med fansen) likevel tatt med denne trolske fjellgiganten, som velvillig låner sitt grandiose alpelandskap til årets utgave.

Et nedtonet og mer balansert corsa rosa viser også spurterene mer hjerterom. Det paddeflate, men potensielt vindfulle danske landskapet bør by på muligheter for feltets raskeste muskelfibre. Lagtempoen ønsker rytterne velkommen til italiensk jord, en cronosquadra som potensielt kan skille 3 min mellom første og siste mannskap. Den andre uken er en mangfoldig bukett av etapper, hvor et variert sortiment ryttere kan sette farge på begivenhetene.

Men hvis det virkelig er ”verdens hardeste ritt, på verdens vakreste sted” (høres anteklig bedre ut på italiensk) slik som arrangørene påstår, er det fortsatt den tredje og siste uken som gjelder. Via de mer ubskure, men likevel viktige stigningene til Leco Piani dei Resinelli og Cervinia, peker samtlige rosa piler til alle stignigers mor. Fryktingytende og inspirende på samme tid skal Passo dello Stelvio skille klinten fra hveten i det et treukers lang blodslit drar seg til mot slutten. I skyggen av Coppi må rytterne forsere hele 5,900 meter med klartring på dronningetappen, som altså avsluttes med den skrekkelige duoen Mortirolo og Stelvio.

Det hele er lagt om som et crescendo. Etappe for etappe bygges forventningene opp. Lørdag 26. mai er dagen vi alle sitter med magen full av rosa sommerfulger. Forhåpentligvis blir vi vitne til en nytt og uforglemmelig bidrag til legenden om Stelvio.

E.JL

2012: Stort og smått så langt

ETTERLENGET SEIER: Kristoff åpnet seierskontoen i Belgia (Foto: Sirotti)

Vårklassikerene er over for denne gang. Dermed bytter man ut ufremkommelige brosteinspartier og stupbratte vallonske bakker, med snøkledde fjelltopper og energisnappende tempoetapper. Men før vi kaster oss inn i etapperittenes fascinerende verden, bør vi kanskje oppsummere noe av det som har gledet og forarget oss så langt i sykkelsesongen 2012.

Boonen-mania
Veien ut av Monte Carlos’ mørkeste og mest fasjonable nattklubber var ikke så lang for Tom Boonen som mange hadde trodd. Med et fjorår som bekreftet den belgiske storrytterens tilsynelatende bortfall fra sykkelsportens stjernegalleri, har derimot 2012 bevitnet Tom Boonen som fullstendig uimotståelig for fansen og nærmest ustoppelig for konkurrentene. Hans fullkomne represalie til de som på brutalt og prematurt vis hadde avskrevet den tidligere verdensmesteren til sportsverdenens avgrunn, materialiserte seg i en 55km lang parademarsj i Paris-Roubaix.

Flying SKY high
Våren er ikke bare endagsritt, men også Bradley Wiggins’ triumferende anslag mot Tour de France-suksess. I Paris – Nice levde briten opp til sin forhåndsannonserte, gode form da han på åpningstempoen mestret våte og vanskelige forhold langs konturene av Chevreuse -dalen.
Ikoniske Col d’Èze – tilbake på plakaten etter lengre tids fravær – skulle tradisjonen tro krone vinner av Paris-Nice. Høyt over strandkanten til den vakre franske rivieraen, etter at han stormet stigningen i 30km/t, kunne Wiggins velvillig registrere seg som vinner av både etappen og rittet sammenlagt. Briten kopierte dermed storheter som Sean Kelly, Miguel Indurain, Stephen Roche og ikke minst Eddy Merckx. Han ble også første britiske rytter til å vinne sammenlagt siden Tom Simpson gjorde det samme i 1967.
Bradley Wiggins er bedre og mer offensiv enn noensinne – både på sykkelen og i media. Etter etappen til Mende skapte han oppstandelse ved å hoppe umiddelbart på rulla for «å kjøre ned». Til Cycle Sport Magazine kommenterte Wiggins hendelsen på følgende måte: «Then I did my warm-down on a turbo-trainer, and from the reaction, you’d think I was pleasuring myself in a deckchair.”

Todelt vårsesong
For mens brosteinsklassikerene var et frenetisk og feberaktig dypdykk i den flamske sykkelsjelen, minnet Ardenner-uken mer om et venteværelse med altfor gammelt lesestoff. Kontrasten er stor, men det oppsummerer på mange måter en ganske så todelt vårsesong.
Den offensive og positive kjørestilen som ble dyrket i ritt som E3, Dwars door Vlaanderen og Paris-Roubaix, må sammenliknes med negativ og konservativ taktikk som preget hele Ardenner-uken. Amstel Gold Race minnet mer om en transportetappe i Vuelta a Espana, enn en prestisjefull vårklassiker. Med norske øyne kan vi riktignok bekrefte at en ny stjerne ble født. Lars Petter Nordhaugs TdF-verdige prestasjoner fungerte som en trippel-espresso i en ellers så søvndyssende utgave av øl-rittet.
Det store unntaket må utvilsomt være Flandern Rundt, hvor arrangørenes jakt på ny kapital transformerte fjorårets mest underholdende endagsritt til noe så endimensjonalt og taktikk-løst, at bare Angelo Zomegnan lot seg underholde. Hadde ikke Tom Boonen utmanøvrert den italienske alliansen som konspirerte mot ham, ville nok det ene VIP-teltet etter det andre falt for den sjåvinistiske belgiske fansens vrede.
Flandern Rundts feilslåtte ansiktsløft var ikke første gang denne sesongen at børs gikk foran katedral. Den nye generalissimo i Giro d’Italia-organisasjonen Michele Acquarone skapte mer furore enn eufori da de italienske favorittene på Acqua & Sapone ble utelatt av corsa rosa, til fordel for lille tyske Team NetApp.

Norsk prima vera
En oppsiktsvekkende god Nordhaug, komplimenteres av den offensive Asker-gutten Vegard Stake Laengen, og sammen med Alexander Kristoff (eller Kristov bør man kanskje si) utgjør de en troika vi trygt kan stille forventninger til i nærmeste fremtid.
Etter å ha kjørt verdensmester Mark Cavendish av veien i Oman, ble det ofte vindfulle Vest-Flandern scenen for Stavanger-guttens internasjonale gjennombrudd. Etappeseier i Tredagers i De Panne iført ledertrøyen beviste at unge Kristoff har tatt betydelige steg i Katusha-laget. Helgen etter ble han beste nordmann i det nykomponerte og bestialske Flandern Rundt. Chapeau!

Ricco har hisset for siste gang
Nedslått og utskjelt er Riccardo Ricco muligens den eneste «kobraen» felt av sin egen gift. På bakgrunn av en amatørmessig blodtransfusjon mottok den kontroversielle italieneren en durabel 12-års utestengelse. Dommen innebærer at den famøse sykkelkarrieren til Ricco er over. Men livet går videre. Forhåpentligvis etter en litt annen oppskrift.

Hva gjelder BMC…
…også kalt sykkelsportens Barcelona, har en overflod av stjerner og penger ikke gitt ønsket resultat så langt. Noen ganger beskriver bilder bedre enn ord:

Gilbert anno 2011

;

Gilbert anno 2012

Se opp for denne krigeren!

Kaster du nisselua eller vikinghjelmen montert med ølbokser ved hvert horn, kan du vanskelig argumentere for at årets Amstel Gold Race var av det minneverdige slaget. For sett med ikke-norske øyne, var åpningen av Ardenneruken, som riktignok slanger seg rundt de vakre åsene i Limburg, en like platt og intetsigende opplevelse som smaken av Amstel-ølet selv.

 
Men noen lyspunkt var det jo. For ved siden av Lars Petter Nordhaugs eventyrlige dans opp Keutenberg, som dessverre endte i tragedie på den avsluttende og ikoniske Cauberg-bakken, må man hedre og hylle den heroiske Romain Bardet!

 
Ved å være i brudd mer eller mindre hele dagen, animerte den unge franskmannen det ellers så bleke og forutsigbare hendelsesforløpet med sin offensive og uredde innstilling. Bardet, som i år gjør sin profesjonelle debut for AG2R La Mondiale, er et nytt tilskudd i rekken av ryttere som forsterker den allerede godt etablerte klisjeen om angrepsvillige og dristige franske ryttere.

 
21år-gammle Bardet ble født i den lille byen Brioude, underprefekturet i Haute-Loire departementet. På 1300-tallet var byen hovedsete for en gerilja-liknende militærstyrke som herjet rundt i Frankrike. AG2Rs relativt høyreiste neo-pro fortsetter denne lokale tradisjonen med sin fandenivoldske kjørestil – en kriger av natur.

 
På søndag sprengte han sine egne grenser ved å stå distansen forbilledlig. Før Amstel Gold Race hadde Bardet aldri kjørt et ritt over 210 km, kunne han avsløre til den franske sportsavisen L’Equipe.

 
Etter at vi ble blendet av Gasparottos perfekte kombinasjon av styrke og timing, og samtidig gjort rasende av Cunegos tilsynelatende uvørne og kamikaze-liknende spurtestil, kunne vi registrere at Bardet – etter drøye 200km i brudd og flere angrep som reduserte utbrytergruppen – hadde stiltret seg over mållinjen på en særdeles anstendig 25. plass(!). Franskmannen fikk også gjort det siste, lille for sin kaptein Rinaldo Nocentini, som endte på 9.plass.

 
Tar man tiden til rådighet, finner man fort ut av at Krigeren fra Brioude sin prestasjon ikke er noe lyn fra klar himmel. Tvert imot har Bardet en rekke solide resultater som ung og håpefull, blant annet topp10 plasseringer i Piccolo Giro di Lombardia og Liege-Bastogne-Liege Espoirs, samt poengtrøyen i Tour de l’Avenir. Så sent som i fjor vant han en krevende etappe til Mont-Salève i rittet som kalles ungdommens Tour de France.

Men veien fra lovende espoirs til ledende profesjonell er like kronglete som den er gåtefull. Et 210 km-langt brudd i Amstel Gold Race har i alle fall ikke gjort veien mer komplisert. Chapeau!

 

Romain Bardet:

Fransk – Klatrer / Puncher

Født 09.11.1990 i Brioude (Haute-Loire / Frankrike)

2012 Profesjonell siden 2012

Høyde: 1m84 / Vekt: 65 kg

2012 AG2R La Mondiale siden 2012

Historiske solobrudd i Paris-Roubaix

Å komme alene til mål som vinner av verdens kanskje hardeste sykkelritt vil alltid være en ubeskrivelig følelse. I søndagens utgave av Paris-Robaix fikk vi se den flamske løven Tom Boonen komme alene til mål etter et vanvittig 55 km langt solobrudd. Den franske sportsavisen L’EQUIPE rangerte mandag de lengste vinnende solobruddene i rittets moderne historie.

62 km: Andrei Tchmil, 1994: Den 92. utgaven var et episk skuespill ”velsignet” med grusomme værforhold. Vinneren slet seg fra Compiegne til velodromen i Roubaix på 7 timer og 28 min (!)

55 km: Tom Boonen, 2012. Vinner sin Flanders/Roubaix-dobbel for andre gang (første i 2005). En bragd han deler med ingen annen rytter i sykkelhistorien.

50 km: Fabian Cancellara, 2010. Året man trodde sveitseren kjørte med motor.

45 km: Gilbert Doclus-Lassalle, 1992. Et tilsynelatende kamikaze angrep nær Ennevelin ble veteranens endelige suksess i det som var Duclos-Lassalle 14. start i Paris-Roubaix.

Se video av 92-utgave her

44km: Eddy Merckx, 1973. Kannibalen utmanøvrerer Moser og De Vlaeminck i kjent stil.

Paris-Roubaix: et sant helvete!

MR. ROUBAIX: Roger de Vlaeminck vant rittet kalt l'enfer du Nord (Helvetet i nord) fire ganger. En rekord som har stått i 35år... så langt. (Foto: via expeditionexchange.com)

Naturlig plassert på Påskesøndag, er nok Paris-Roubaix det nærmeste man kommer en religiøs opplevelse i sportsverdenen. Med samme mengde nervepirrende dramatikk som et treukers Tour de France levert gjennom TV-ruta på en og samme ettermiddag, er rittet blant de største høyepunktene på sykkelkalenderen.

Rittet er alltid en episk og brutal reise fra Napoleons Compiègne til den gamle industribyen Roubaix. Et Dantes inferno enten tørt eller vått. Reisen er utelukkende en eksklusiv affære reservert kun for de sterkeste hvor beinknusende krasj eller ulykksalige punkteringer ofte er en uunngåelig epidemi.

Gilbert Duclos-Lassalle vant Paris-Roubaix to ganger (1992,1993): «For å vinne måtte jeg kjempe så hardt at punkteringer og krasj nærmest var umulig»

Videoene under (noen korte, noen lange) forsøker etter beste evne å illustrere litt av den helt unike opplevelsen som er sykkelsportens vakreste helvete – Paris-Roubaix.

”Muuren er død. Lenge leve Muuren”

Ronde van Vlaanderen uten the Muur blir nytt for mange (bilde fra wielerupdate.nl)

Slik lød det i belgiske aviser på fjoråret da det ble kjent at den ikoniske brosteinsbakken Muur van Geraardsbergen skulle fjernes fra Ronde van Vlaanderen-traseen. Muuren, som ligger øst i Flandern, representerer både regionens geografi og karakter, men ikke minst lidenskapen som den belgiske fansen har til sykkelsporten. Ikke overraskende ble det derfor store mishagsytringer da den prestisjetunge vårklassikeren skiftet mål-gang fra utkanten av Ninove til Oudenaarde.
I nyere tid har rytterne med skrikende melkesyre forsert Muur -og Bosberg-hellingene, som siden 1988 har utgjort rittets finalearena. Årets utgave skifter litt ansikt. De avgjørende hellingene blir Oude Kwaremont og Paterberg, som begge skal bestiges hele tre ganger innenfor de siste 75 km.

Den nye sløyfe-strukturen medfører at fansen ikke behøver å farte mellom hellingene, hvis de ønsker å se de tapre og utmattede syklistene i hvitøyet flere ganger iløpet av rittet. Samtidig åpner det for spekulasjon om hvorvidt arrangøren, på sikt, ønsker å kreve betaling av fansen som vil oppleve de avgjørende øyeblikkene av rittet på nært hold. Det er riktignok ingen stor tradisjon for billettsalg i sykkelsporten, noe som kanskje gjør stemningen ute i løypen så unik, men også de store europeiske rittene må tilpasse seg en voksende sykkelsport ved å sikre seg et større økonomisk inntektsgrunnlag.

Også mange av rytterne har vært, mildt sagt, skeptiske til den nye traseen. Dog er de fleste enige om at den nye finalen er betydelig hardere, noe som matcher bra med den flamske mentaliteten. Oude Kwaremont tilbyr riktignok ikke de bratteste stigningsprosentene (selv om midtpartiet sniker seg over 11%), men hellingen er blant de lengste i rittet med sine 2,2 km. Kampen om posisjonene forut for Oude Kwaremont er som vanlig meget tøff, hvor ingen vil havne i bakleksa. Sitter man godt foran derimot, kan man velge en mykere reise. Alle stigningene er forskjellige, og krever hver for seg en unik tilnærming skal man mestre dem og spare mest mulig krefter til finalen.


Paterberg er Oude Kwaremonts svært hissige lillebror. Kun 380 meter lang, men med meget bratte partier på over 20 % stigning! Paterberg forseres for tredje og siste gang kun 13km før mål-gangen i Oudenaarde, hvilket gjør det sannsynligvis svært vanskelig å komme tilbake til fronten hvis den hissige lillebroren gir deg en skikkelig overhaling.

  • Rittet arrangeres for 96. gang og strekker seg over 255 km.
  • Rytterne skal over 11 ulike hellinger til sammen 16 ganger. (hvor av 6 er brosteinsbelagte)
  • I tillegg skal man krysse 8 klassifiserte, flatere brosteinsparti.

Attenzione!! Milan – San Remo er endelig her

Mark Cavendish beskriver Milan – San Remo (MSR) konsist og elegant som en italiensk opera. Gradvis mer og mer allegro før det hele eksploderer i en nervøs og kaotisk finale - som er alt annet enn pianissimo.

Beskrivelsen vitner om at Cavendish drømmer om dette rittet. Allerede i desember kunne britens ernæringsspesialist melde om at Team SKYs superspurter var på vei ned i vekt! Hvilket er mildt sagt imponerende for en type som Mark Cavendish, skal vi tro hans tidligere britiske, lagkompis Rob Hayles.

På mobilen har Cavendish bilde av Giuseppe Saronni – den siste verdensmesteren som vant MSR. For å havne i den eksklusive vinnerklubben må man være pinlig nøyaktig med å treffe tonene i denne 7 timer lange operaen. Det krever kanskje mest av alt evnen til å bruke minst mulig krefter frem til bunnen av Poggio.

Legger man godviljen til oversettes poggio til knoll (eller liten bakke). For isolert sett er ikke Poggio di San Remo noe veldig til stigning, hverken særlig bratt eller nevneverdig lang. Etter snaue 300 km i retning av San Remo derimot, blir den lille knollen en ganske betydningsfull angrepsrampe ned mot målstreken, hvor navn har blitt legende og rytter har blitt helt. Kort fortalt: Poggio er sykkelsportens minste gigant.

Den tekniske nedfarten fra Poggio er like krevende som den er avgjørende. Rytterne danser mellom himmel og helvete når de på vei ned sneier steinveggene og sprinter ut av hver eneste skarpe serpentiner.

I 1960 ble Poggio lagt inn i MRS-traseen med sikte på gjøre rittet vanskeligere for spurterne. Arrangørene savnet den ensomme, majestetiske vinneren som kjempet seg alene til mål. Paradoksalt nok døde den største av de alle således, Fausto Coppi, kun uker før Poggio sin første opptreden i rittet.

Cavendish mestret den lille knollen til gangs da han vant rittet tilbake i 2009. Den gang under veiledning av tidligere mesterspurter, nå race-coach Erik Zabel. Idag jobber tyskeren med Katushas Oscar Freire som vil (sammen med flere) være en vesentlig trussel til Cavendish sine vinnersjanser på lørdag. Mellom seg har Zabel og Freire hele 7 MSR-triumfer. Se hva den slagkraftige duoen har å si før helgens store sykkelhøydepunkt i videoen under:

Freire vant som kjent 2010-utgaven, et godt hestehode foran belgiske Tom Boonen. Noe tyder på at tidligere verdensmester Boonen har funnet tilbake til gammel storhet denne sesongen. Innledningsvis har vi allerede sett han vinne 5 ganger. «Tornado Tom» tok nylig sin 100. proffseier i Paris – Nice.

Med nyvunnet selvtillit og skadefri opplevde pressekorpset en optimistisk Boonen i forkant morgendagens konkurranse. Han stiller på startstreken med ny og forbedret sykkel, noe som skal gi han det lille ekstra i finalen. «The details make the difference in the end».

Bli med på innsiden hos Boonen & Co

VANT IGJEN: Tom Boonen vant nok en gang etter god laginnsats (Foto: Roberto Bettini)

Dagens etappe i Paris-Nice så på papiret ut som en ganske oppskriftsmessig affære hvor spurterne skulle spare krefter til de siste metrene og hvor gutta for sammendraget skulle sitte rolig i feltet. Sidevinden ville det annerledes. Det hele ble et forblåst inferno reservert kun for de sterke og årvåkne.

Tom Boonen og hans OmegaPharma-QuickStep (OPQS) var blant disse. Tidligere verdensmester Boonen vant etappen til Orléans etter en forbilledlig laginnsats. Dette var belgieren sin 6. etappeseier i Paris-Nice og hans 100. seier totalt som proff, kunne laget hans melde etter målgang. Det belgiske storlaget har hatt en strålende sesong og kan vise til hele 16 seire så langt i år.

Etter å ha karret til seg mye kvalitet fra Bob Stapleton-havariet, snakker mange observatører om en HTC-ifisering av Tom Boonen sitt lag. Faktisk har OPQS vesentlig flere seire enn det HTC hadde på sammen tiden av året, både i 2010 og 2011. I sammendraget har OPQS, under Brian Holms ledelse, plassert både den franske mesteren Sylvain Chavanel og venteranen Levi Leipheimer gunstig til. Sistnevnte har nå muligheten til å bli tidenes eldste vinner i Paris-Nice sin historie.

Men da må amerikaneren velte en annen vinner fra dagens etappe. Bradley Wiggins, som i dag ble den 5. briten til å ikled seg den gule ledertrøyen i den prestisjefylte ferden mot solen i Nice. Wiggins mener han er i sin livs form, og blir dermed vanskelig å slå. Kanskje kan han kopiere Tom Simpson sin bragd. Han vant 1967-utgaven av Paris-Nice, den gang uten å vinne noen etapper.

For mye kan bli som da Tom Simpson vant. Tejay van Garderen kom også godt ut av det til tross for at Loire-vinden viste seg fra sin aller værste side. Dermed er sjansene for ny en engelsktalende vinner temmelig gode. Duellen mellom Sean Kelly og Stephen Roche på 80-tallet vitner om at kampen mellom de anglofile i Paris-Nice ikke noe nytt fenomen. Men kanskje vil den spanske armada velte dem alle?

Paris-Nice: Statistikk og historikk

Paris-Nice 2012 (foto: letour.fr)

Søndag er det klart for den 70. utgaven av Paris-Nice. Siden 1933 har rittet vært en god indikator på rytternes form, men også vært et viktig ritt i sin egen rett. I dag er Paris-Nice det første store etapperittet på den europeiske kalenderen. Statistikken under vitner om et Paris-Nice med en rik historie.

Alder ingen hindring

  • Yngste vinner er Rene Vietto (Fra). Han vant 1935-utgaven 21 år gammel.
  • Eldste vinner er Raymond Poulidor (Fra). 1973-utgaven vant ”PouPou” hele 37 år gammel. 1973 var for øvrig den korteste utgaven noensinne, ”bare” 850 km lang. Denne korte utgaven er rangert som den 11. hurtigste i historien.
  • Omega Pharma-Quick Steps Levi Leipheimer (38) kan bli tidenes eldste vinner hvis amerikaneren går til topp i årets utgave.

Marginer

  • Minste seiersmargin fant sted i 2008 da italieneren Davide Rebellin slo landsmannen Rinaldo Nocentini med knappe 3» i sammendraget.
  • I motsatt ende av skalaen må vi til 1939-utgaven da franskmannen Marice Archambaud distanserte 2. mann i sammendraget, belgiske Frans Bonduel, med hele 9’33»

Unikt

  • I 1955 fikk Jean Bobet hjelp av sin bror og regjerende verdensmester Louison Bobet til å vinne sammenlagt. Brødrene vant én etappe hver.
  • Senere på året vant Louison Bobet Tour de France.

Dominerende vinner

  • Vinner Tony Martin prologen kan han bli den 11. rytteren som har ledet rittet fra start til mål.
  • I så tilfellet kan tyskeren føye seg inn i rekken av store ryttere som blant annet Eddy Merckx, Sean Kelly og Laurent Jalabert.
  • Sist gang noen holdt den gule ledertrøyen over samtlige etapper var tyskeren Jörg Jaksche i 2004.

Nordisk fotavtrykk

  • Danmark har 5 etppeseire i Paris-Nice: Bo Hamburger (1), Søren Lilholt (1), Leif Mortensen (1) og Jørgen Vagn Pedersen (1).
  • Norge har 4: Thor Hushovd og Knut Knudsen har 2 hver (mens førstnevnte vant også poengtrøyen i 2008)
  • Sverige har 4 etappeseire: Sven Åke Nilson og Tommy Prim har 2 hver.

Veien videre

  • Siden 1999 har Paris-Nice kun levert to Milan-San Remo-vinnere: Andrei Tchmil (1999) og Matthew Goss (2011).
  • Forøvrig er det kun 5 ryttere som har vunnet Milan-San Remo etter å ha vunnet Paris-Nice sammenlagt. Det er belgierne De Bruyne (56) og Merckx (69, 71), irske Sean Kelly (86) og franskmannen Jalabert (95).

Viktig å vinne på Croix-Neuve/Mende?

  • Årets 5. etappen går til Mende.
  • Paris-Nice har brukt Mende to ganger som målsted (2007, 2010). Ved begge anledningene vant spanjolen Alberto Contador både etappen og rittet sammenlagt.
  • Spanish Mountain:I Paris-Nice er Davide Rebellin eneste ikke-spanjol med pallplassering på Croix-Neuve.
  • Stigningsprosenten på Croix-Neuve de siste 3 km er over 10 %.

Viktig siste etappe: Col d’Èze

  • Årets Paris-Nice avsluttes med en avgjørende, 9,6 km lang bakketempo opp Col d’Èze. 21 ganger har vinneren av rittets siste etappe også vunnet sammenlagt. Sist gang ved spanjolen Alberto Contador i 2007.
  • Som bakketempo har Col d’Èze stått 21 ganger på programmet i Paris-Nice. I 9 av disse har man operert med en trasé på 9,5 km. Årets etappe er 9,6km.
  • Ytterligere 8 ganger har Col d’Èze fungert som målsted for Paris-Nice.
  • Irish Mountain: De store irske syklistene Sean Kelly (5) og Stephen Roche (4) har mellom seg hele 9 seiere på Col d’Èze.
  • Forøvrig har Joop Zoetemelk 4. Mens legenden Eddy Merckx må nøye seg med 3 seire.

Kilde: letour.fr