Author Archives: Espen

About Espen

Sykkelnerd på heltid. Journaliststudent i ledig tid @espenjlee

«Cav the cat»

Posted on by
Reply

«Kristoff kjørte meg av veien» Et omen? Eller bare uflaks?

Der hvor Mark Cavendish kommer fra, Isle of Man, er katterasen kjent for å ha ingen hale. I Tour of Qatar åpnet Manxmannen seierskontoen for sitt nye Team-SKY, og viste at også i år kan det bli nærmest umulig å plante noen hale på hans hjul.

Riktignok ble den siste etappen i ørkenrittet en av de miserable dagene iført den prestisjetunge regnbuetrøyen – velten ble gjentatt i Tour of Oman da vår egen Aleksander Kristoff angivelig kjørte briten av veien på den innledende etappen. Men det har også vært gode dager så lang i år for Team SKYs nyervervelse, og Cavendish har full intensjon om leve opp til stempelet som regjerende verdensmester. Katten lander alltid på beina.

For selv med den angivelige regnbueforbannelsen hengende over seg, nøler ikke the Manx Missle med å sette seg hårete mål denne sesongen. Året han vendte hjem til british cycling skal ikke bli en parentes, men snarere et år hvor milepæler i Storbritannias sykkelhistorie flyttes.

Men selv om VM-trøyens forbannelse er noe rytterne ikke vedkjenner, er det nok av eksempler som tilsier at man ikke kan ta for lett på mystikken som hjemsøker det vakre regnbueplagget. Faktisk trenger Cav ikke se lengre enn til sin egen landsmann og forbilde, avdødde Tom Simpson, som kun måneder etter VM-bragden i 1965 brakk foten i en ski-ulykke. Eller hva med hockey-sveisens høye beskytter, Laurent Brochard som hadde Festina-skandalen som sitt «høydepunkt». Men også – fra litt nyere tid – Alessandro Ballan må tas med på de ulykksaliges liste. Italieneren ble slått ut med en form for herpes årets han skulle sprade rundt i sine nyervervete VM-farger.

Til forskjell fra de overnevnte er Cavendish på mange måter et litt annet dyr (en hale-løs katt altså). Som spurter er Cavendish alt en vinner trenger å være, og litt til. Hans utilnærmelige fart krydres med Cipollinis karisma og McEwens analytiske hode – summen av hvilket gjør han de facto uslåelig. At Cavendish oppnår sine forhåndsannonserte målsetninger, begynner å bli et definerende trekk ved briten, som i fjor ble den første siden Freddy Maertens til å vinne grønn trøye og VM samme år.

Og i likhet med Maertens, kan Cavendish fort ha et meget innholdsrik og suksessfullt år som regjerende verdensmester. I 1977 hentet en regnbuekledd Maertens – som for øvrig var kjent for å drikke champagne før spurten gikk for å få i gang dashen – et hav av ritt, deriblant Paris-Nice og Vuelta a España sammenlagt, samt hele 19 grand tour-etapper.

Allerede i desember kunne Mark Cavendishs kostholdsekspert slå fast at briten var på vei ned i vekt. «I want to cry actual tears of joy», twitret det fra Cavendish selv. Første store, uttalte målsetning er den italienske klassikeren, Milan-Sanremo. Kanskje det enkleste å fullføre, men vanskeligste å vinne av de store vårrittene. På mobiltelefonen har Cavendish bilde av en annen verdensmester som han titter på ofte. Det er Guiseppe Saronni, som i 1983 ble den foreløpig siste vinner iført VM-trøyen i Milan-Sanremo

Den rosa ekspansjon

Posted on by
Reply

NYE VEIER: Giroen blander romantikk og nytenkning på en gunstig måte. (Foto: Fotoreporter Sirotti)

Michele Acquarone er en ambisiøs mann. I flere år har han hatt mål av seg å modernisere Giro d’Italia. Nå som top dog i RCS Sports har han alle muligheter til å gjøre nettopp det. Den nye medieavtalen med det sykkelspesialiserte PR-byrået Shift Active Media er definitivt i tråd med disse ambisjonene. For selv om de ikke alltid har vært slik, setter nå Giro-organisasjonen en helt ny og hevet standard for hvordan man kommuniserer med et stadig mer globalt sykkelpublikum.

Som alle store sykkelritt er Giroen et komplekst vesen. På den ene siden prosjekterer det et sett verdier og normer, samt en stor porsjon lidenskap. På den andre siden er det også et kommersielt arrangement i konkurranse med mange andre om TV-seere. Det er i denne dobbeltheten at Giro d’Italia finner sin egenart, og Acquarone finner sin utfordring når han tar opp kampen mot sykkelsportens la Doyenne hva gjelder grand tours – Tour de France.

Giro d’Italia har naturlig nok en unik, italiensk feel som er karakteristisk for rittet, men som ikke påkjærer seg eksklusivt til italienske hjerter. Mange av sykkelsportens mest entusiastiske, ikke-italienske fans er glødende opptatt av Giroen.

Likevel har rittets arrangører lenge operert tilsynelatende i uvitenhet til Giroens brede tiltrekningskraft. Giroens historiske antagonisme mot omverdenen og rittets innesluttete fasong, er en refleksjon av den italienske tifosis sjåvinistiske natur.

Noe som illustreres godt med å huske hvordan Anquetil vant 1960-utgaven foran hjemmehåpet Nencini på tross av at han ble holdt igjen på Gavia-passet, eller hvordan Fignon ble hindret av et absurd lavtflygende TV-helikopter på den avgjørende tempoetappen, slik at Moser vant 1984-utgaven.

Disse verdiene er heldigvis, sakte men sikkert silt ut av Giro-organisasjonen, men Acquarones mantra er så definitivt ikke del av tifosiens vokabular, noe som til tider vil gjøre han upopulær som den moderne, kosmopolitt han tilsynelatende er. Som f.eks da Acqua a Sapone, med Stefano Garzelli på laget, ble vraktet til fordel for det heller uprofilerte Team NetApp-laget. Likevel forfekter Giro-sjefen et uunngåelig imperativ i et teknologisk digitalisert mediebilde hvor kampen om oppmerksomheten er stadig mer tilspisset.

Hvis Zomgeman-regimet endte tragisk med en uforskyldt og tragisk ulykke, men med et selvpålagt intetsigende ritt, har Acquarones innledning som the pink admiral vært et bardust og oppløftende bekjentskap. Med Shift Active Media sin livsstils-orienterte kommunikasjonsstrategi tilpasser Giroen seg et stadig mer globalt publikum og vil fortsette å vokse – rett under den galliske nese. For om ikke fransk-italienske relasjoner var anstrengt fra før, blir nok skulderpositurene rundt Proudhommes kontor mer anspente enn noen gang, nå når Acquarone setter en helt ny standard.

Tom Boonen sitt nye lag

Posted on by
Reply

I NYE FARGER: Boonens nye lag. (Foto: Reuters)

Da Tom Boonen tok det virkelig steget inn i proffenes rekker, var han en etterlengtet, ny superstjerne for den alltid sjåvinistiske belgiske fansen. Med sitt store, naturlige talent og hjertesmeltende utseende ble Boonen fort en hit i det profesjonelle sykkelsirkuset.

Siden den gang har Tornado Tom vunnet det meste (bortsett fra Milan-SanRemo) av det en rytter av hans egenskaper kan vinne. I 2005 ble Boonen den eneste rytteren til å ha vunnet Flandern Rundt, Paris-Roubaix og VM i en og samme sesong. Et makeløs prestasjon, ikke en gang mestret av den store, Eddy Merckx. Men etter to magre sesonger preget av skader og kontrovers er spørsmålet om Boonen fortsatt kan innfri forventningene.

Kanskje er endrede omgivelser og nye ideer er det som skal til for at Tom Boonen igjen skal bestige sykkelsportens mest prestisjefylte podium?

Selv om 2011 var et utilfredstillende år etter den gylne Boonen-standard, var det også et viktig år, hvor QuickStep kapteinen holdt hode over vannet i møte med uvanlig mye uflask og motgang. Selv ikke på sitt beste beviste Tom at han kan slå fra seg i en viktig sprint ved å vinne semi-klassikeren Gent-Wevelgem, og med et 100 % rehabilitert kne tyder mye på at belgieren blir igjen farlig i de største rittene på våren.

Med nyvunnet selvtillit til sin egen fysiske form vil Tom Boonen anno 2012 også befinne seg i ganske nye, kanskje gunstige, omgivelser. Teamsjef Patrick Lefevere, som en av de mest aktive på overgangsmarkedet, har gitt det gamle QuickStep-laget en ny og mer moderne fremtoning.

Den umiskjennelige, mørkeblå QuickStep-drakten er blitt en nyanse lysere. Også økonomisk går Patrick Leveferes lag en lysere tid i møte, med et realistisk håp om at de overlevende fra HTC-havariet vil slå ut i full blomst under hans ny-reformerte regimet.

For med nytt mannskap kommer nye ideer. Brian Holm er kommet hjem til Belgia, hvor han signerte sin første proffkontrakt for 27 år siden med laget Roland. Den gang som hjelperytter, en kategori den tidligere danske mesteren vil se mindre av på OmegaParma-QuickStep (OPQS). Holm vil nemlig skape flere vinnere, i et lag som de siste årene har lidd under avhengigheten til en rytter – Tom Boonen. Én svale gjør ingen sommer heter det, noe OPQS åpenbart tar mer på alvor i 2012.

HTC-Highroads resultater fra de siste årene vitner om at laget, kombinert med solide ferdigheter, hadde en spesiell og utradisjonell lagkultur. Ifjor hadde hele 63% av laget en eller flere pallplasseringen, hvilket er 13% over gjennomsnittet i World Touren. Under ledelsen av Bob Stapleton var Brian Holm del av et team som, kanskje mer enn noe annet lag før dem, jobbet usedvanlig vitenskaplig og detaljorientert med rytterne som individer, uten at det kollektive ble skadelidende. En tilnærming flere lag adopterer.

Mye tyder på den gamle belgiske storheten nå tenker nytt og innovativt. Rundt Universitetet i Leuven skal Leveferes lag, med pengesekken og engasjementet til Zdenek Bakala, etablere et akademi for forskning og prestasjonsutvikling. Akademiet, som vil være over 1000 kvadratmeter, skal etter planen starte opp i 2013.

Indviduell oppfølging innenfor sterke kollektive rammer er ganske sikkert en filosofi som Holm bringer med seg til QPQS, når han skal skape flere vinnere på laget. En oppskrift som vil passe Tom Boonen spesielt godt, som i søken etter gammel storhet, trenger noen å dele rampelyset med.

Lærdom down under

Posted on by
Reply

LANCE-EFFEKTEN: Legenden Lance Armstrong har hatt mye å si for Tour Down Unders utvikling (Foto: Aman Sharma/AP)

Før vi ser noe til hestehoven og sanglerka, dukker Santos Tour Down Under (TDU) opp, som årets første World Tour-ritt på kalenderen, for å vekke oss ut av vinterdvalen. Og de som følger med fra år til år, merker nok at arrangementet vokser. For det som i dag er Australias aller største sykkelritt har faktisk de siste årene opplevd en formidabel vekst.

Etableringen av sykkelritt utenfor de tradisjonelle, europeiske landene er viktig for sportens fremtid, og TDU-arrangørene har hatt en fruktbar kombinasjon av både dyktighet og flaks når de etterhvert har skapt et levedyktig produkt rundt Adelaide.

Sentralt ved denne kombinasjonen har Lance Armstrong vært – sykkelsportens mest gjenkjennelige ansikt og derfor største merkevare (sammen med Tour de France). Nøkkeltall knyttet til dette sesonginnledende rittet hentet hos regionale myndigheter, viser hvordan arrangementet har eksplodert de siste årene – mye takket Armstrongs mye omtalte come back til det profesjonelle sirkuset i 2009. Etter å ha vært borte siden 2005 gjorde Lance TDU til sitt første ritt i det som ble epilogen av hans suksessrike karriere.

Tabellen indikerer hvor gunstig forholdet mellom Lance og TDU har vært de siste årene, som også har skapt en viss kjærlighet mellom Livestrong-grunderen og folket i og rundt Adeleide. The American fant seg virkelig til rette down under, både økonomisk og emosjonelt, hvilket har vært usedvanlig fordelaktig for TDU-arrangørene og lokale myndigheter, såvel som Lance Armstrong selv.

Etter at TDU ble tildelt status som Pro Tour (nå kalt World Tour) i september 2007 har altså de fleste nøkkeltall pekt mot skyene for de australske arrangørene som (sammen med UCI) har all grunn til å være fornøyd med rittets utvikling. Nylig kunne rittdirektør Mike Turtur melde om en TV-avtale med giganten ASO

Ut i fra den australske erfaringen tyder mye på at tildeling av World Tour-status (sammen med UCI mye omtalte poengsystem) er et viktig grep hva gjelder å globalisere sykkelsporten, fordi det medbringer deltakelse fra de beste lagene og deres ryttere. Men ikke alle deler en slik oppfatning.

Noen av de mindre australske lagene mener snarere at rittets suksess ikke gagner australsk sykkelsport slik den burde, fordi man ikke i tilstrekkelig grad finner plass til de lokale lagene. Riktignok, som del av World Tour-kalanderen, legges det visse begrensninger på hvilke lag TDU-arrangørene kan invitere til å delta, men kritikken har en vesentlig universell gyldighet ved seg.

Generelt sett, hvis nyetablerte ritt skal overleve og samtidig skape økt interesse utenfor Europa, er man avhengig av å bruke, samle, engasjere og mobilisere de lokale kreftene som allerede finnes. Hvis man skal ta kritikken fra de mindre lagene alvorlig, virker den å understreke at målet om å skape et kommersielt, levedyktig sykkelritt, kanskje ikke alltid er forenlig med å bygge opp de mindre lagene. Slik sett kan en forhastet tildeling av World Tour-status ikke bare innebære økt kommersiell verdi, men også en mulig forsømmelse av de kreftene som kan være en essensiell del av rittets fundament.

Bevisstheten rundt denne potensielle konflikten er viktig hvis UCIs globalisering av sporten skal gi bærekraftige resultater. TDU, som et usedvanlig beleilig sted for rytterne å åpne sesongen, er nok et spesielt tilfelle hvor spenningen mellom lokale krefter og kommersielle krefter ikke har slått fullt ut. Men hva gjelder ritt som Tour of Beijing, som ikke har fått lov til å vokse på en naturlig måte, er nok dette en mer aktuell problemstilling.

Blir ikke mer wild enn dette: Team NetApp til Giroen!

Posted on by
1

Lurer Michele Acquarone seg selv når han og seleksjonskomiteen inviterer Team NetApp til årets Giro d’Italia?

ENGASJERT: Michele Acquarone snakker med lidenskap om Giroen (Foto: Ole Frederiksen)

Offentliggjøringen av de fire wild card-lagene i årets Giro d’Italia er interessant lesning, spesielt for dem som har latt seg begeistre av Giro-ledelsen forholdsvis nye og offensive kommunikasjonsstrategi. For mye tyder på at gårdagens offentliggjøring må sees i lys av RCS’ nye vektlegging av åpenhet og kommunikasjon. Det blåser virkelig frisk vind gjennom kontorene til RCS Sport om dagen, etter at Michele Aquarone hatt tar over etter Angelo Zomegnan.

Ønsket fra Aquarone var at de skulle være innovative og demokratisk i seleksjonsprosessen. Med det i tankene ville avgjørelsen fokusere på søkerlagenes etiske og sportslige profil, men også hvordan laget promoterer seg selv, deres eventuelle deltakelse i rittet og måten man kommuniserer med fansen. Alt dette, samtidig som seleksjonskomiteen ivaretar rittets tradisjoner, med tanke på gamle helter og italiensk tilstedeværelse. Med Acquarone viser Giroen at de ønsker å tenke nytt, og har derfor flere tanker i hode når de inviterer lag til å delta.

Men mye kan tyde på at komiteen har bommet med vektingen av de ulike kriteriene, og gjerne glemt hvordan de noen ganger har en forsterkende effekt i forhold til hverandre.

Sett bort fra den litt svevende (men selvfølgelig beundringsverdige filosofien Acquraone forfekter) hadde seleksjonskomiteen praktisk sett en rekke kvoter de måtte fulle opp, ved hjelp av de fire wild card-plassene.

Likevel var mange sjokkert over at et såpass sterkt lag som Acqua & Sapone var utelatt, og likefullt overrasket over at lille Team NetApp var brakt med i det gode selskap. Jeg var definitivt en av dem som underer seg over valget. Hvorfor landet man på Team NetApp?

Satt på spissen kan man si at det mest spennende med det tyske pro-kontinentallaget er den kontroversielle barten til Steven Cozza. Sportslig sett er det derfor oppsiktsvekkende at Team NetApp får innpass i et såpass krevende og prestigefullt ritt. Laget hadde et temmelig magert fjorår resultatmessig. Slovenske Blaž Jarcs etappeseier i Tour of Gallipolli var deres eneste seier.

Derfor er det ingen grunn til å dvele ved lagets sportslige kapital, for den er ikke bedre enn at deler av laget kommer helskinnet til Milano – muligens med en topp 30 plassering i sammendraget og en rekke topp 10 sprintplasseringen i bagasjen.

I besultningen er nok de økonomiske og politiske kriteriene veiet tyngre enn de sportslige. Økonomisk fordi et rent tysk lag potensielt når ut til et større, mer kjøpekraftig marked, mer så enn f.eks Colombia Coldeportes – det mer romantiske alternativet blant søkerlagene. Sånt sett er seleksjonen av Team NetApp en sårt trengt håndsrekning til tysk sykkelsport. Også, til tross for å være et nokså nytt lag, er NetApp relativt avansert hva gjelder kommunikasjon og bruken av sosiale medier – hvilket er faktorer som åpenbart veier tungt hos Acquarone-regimet.

Her stiller Team NetApp sterkere enn f.eks Acqua&Sapone, som i tillegg har en rekke ryttere med en mørk, dopingfortid. Dog svakere sportslig sett, er Team NetApp et friskere, mer innovativt og moderne lag med ambisjoner, ikke bare for seg selv, men også for en sport som må ta i bruk alle eksponeringsmuligheter hvis den skal fortsette å vokse.
Likevel er ikke Team NetApp alene om disse ambisjonene.

Dermed kunne seleksjonskommisjonen fort landet på et like godt valg med Project 1t4i eller Team Type1 hva gjelder de etiske og økonomiske kriteriene, men som begge er bedre utrustet på den sportslige fronten. Samtidig som begge lag appellerer til gunstige markeder, har de også (spesielt 1t4i) den sportslige kapasiteten til forsterke sin egen og rittes eksponeringskraft.

For uansett hvor mange videoer man legger ut på Youtube om hvordan gutta har det på hotellrommet, skaper man heller lite publisitet uten sportslige resultater.
La oss håpe Team NetApp (og i første rekke Leopold König) overpresterer – ellers må man konstatere det første feilskjæret fra en ellers positiv og innovativ Acquarone.

Som en avsluttende kuriositet kan vi ta med at NetApp leverer dataløsninger til nettopp RCS – arrangøren bak Giro d’Italia.

Stakkars Andy Schleck

Posted on by
Reply

HVOR ER FRANK? Andy går sjeldent noe sted uten storebror (Foto: Reuters).

Allerede før sesongen er noenlunde i gang hagler kritikken og ytringer om mistro rundt hodet på Andy Schleck. Er all støyen rettet mot Tour de Frances 2. mann de tre siste årene misplassert og umusikalsk, eller treffer Bjarne Riis spikeren på hode når han sår tvil rundt Andy Schlecks mentale kapasitet?

Nye lagkamerater i RadioShack-Nissan, Chris Horner og Andreas Klöden, har begge uttalt seg om hva Andy Schleck må gjøre annerledes i 2012 – hvis den evige toer, yngstebror Schleck skal ha mulighet til til å stå øverst på pallen i Tour de France. Mest presis i sitt budskap var kanskje rutinerte Klödi, som selv har to 2. plasser fra Tour-en, når han sier at Schleck-brødrene må etablere et fungerende hierarki mellom seg – ellers vil ingen av dem vinne. Spørsmålet om delt lederskap vil utvilsomt være det store temaet også i andre lag.

Lagkamerat og kommende road-captain Kløden vil altså brødrealliansens egalitet til livs. Fusjonen som i utgangspunktet skulle være deres store forse og komparative fortinn vis-à-vis konkurrentene, har paradoksalt nok blitt et handikap. I sommer døpte italienske kommentatorer Andy Schleck torcicollo (stiv nakke), alltid på jakt etter storebror Franks posisjon i feltet – en freudiansk tvangsforbindelse, støpt fast i underbevissthetens grunnmur.

Tilliten mellom dem er selvsagt beundringsverdig og kanskje uten sidestykke i den profesjonelle peloton, men effekten av den på landeveien bryter med sportens logikk – det kan bare være én vinner (også blant ”tvillinger”).

Andy Schleck er ikke bare en romantisk, familiekjær mann (Andy bor bare 300 meter unna både foreldrene sine og Frank hjemme i Luxembourg), han er også en ektefødt idealist hva gjelder sin sport. Fast i troen nekter yngstebror Schleck å si fra seg rollen på sykkelsportens hovedscene, og sedvanlig nok, i takt med sin ubegrensede amorøsitet for La Grande Boucle, ønsker Andy igjen at navnet hans pryder rollelisten i julimåned. Det eksklusive fokuset på Tour-en er selvsagt et salg i ansiktet for sportens tradisjonalister; en arrogant, ahistorisk holding etter deres begreper, med opphav hos den hissige, men usannsynlig talentfulle amerikaneren Greg LeMond (hvis man ser bort i fra klatre-kunstneren Lucien van Impe, som hvert år fokuserte utelukkende på klatrekonkurransen) – og videre perfeksjonert av Lance Armstrong. På samme måte som Lance, er det for Andy: ”C’est le Tour où j’ai pris le plus de plaisir”: det er Tour-en som gir han mest glede.

Et skår i denne gleden er nok at Proudhomme og Pescheux har lagt opp til nesten 100km tempo denne gangen, til forskjell fra i fjor da andelen var historisk lav. Videre skuffende må det være for Schleck-leiren, nå riktignok omkranset av talent og rutine i sitt nye RadioShack ”Datsun”, at Andy taper omtrent 1,6 sekunder pr km til erkerivalen Alberto Contador på en tempo (basert på resultater fra tempo og prolog siden 2009 i TdF-sammenheng). Schleck-brødrene kan håpe CAS ber Contador holde seg hjemme i sommer, men likevel lirker temposterke ryttere som Cadel Evans, Bradley Wiggins og kanskje også Denis Menchov – the russian comrade som endelig har funnet veien hjem til moderlandet.

Under regimet til Johan Bruyneel tyder lite på at Andy Schleck skal forlate den amerikanske tilnærmingen hva gjelder sesongopplegget. Kanskje mer sannsynlig er det at et klarere og helt nødvendig hierarki blir etablert blant Schleckene. Bryuneel har en fantastisk merittliste som teamsjef, men hadde heller dårlige erfaringer med komplekse lederskapsordninger ifjor. Spørsmålet er om Andy er mentalt forberedt på og kynisk nok til å forlate storebror Frank på landeveien – en route Champs-Elysees.

Her behøves «coaching i verdensklasse»

Posted on by
1

DELT LEDERSKAP: Cavendish og Wiggins må i sommer gi plass til hverandre på SKY-laget. (Foto: Bas Czerwinski/Ap)

En av 2012 sesongens store temaer vil utvilsomt være delt lederskap. Jo mer konsentrasjonen av potensielle vinnere på laget øker, desto vanskeligere blir det for lagledelse å holde egoene i sjakk. De sosiologiske utfordringene i sykkel er nokså unike, hvor laget jobber steinhardt for at individet skal vinne. Den heder og ære som omsvøper vinneren, kaster ofte en mørk skygge over lagarbeidet som ligger til grunn for triumfen.

I lag som SKY, BMC og Radio-Schleck vil spørsmål om lederskap og delte ambisjoner være spesilt prekært. Økonomisk styrke kan skaffe deg store stjerner, men lagfølselse krever noe annet.

Men slike problemstillinger er på ingen måte noe nytt. Gino Bartali og Fausto Coppi, de to fantastiske, italienske rytterene som mellom seg vant 12 Grand Tours, hadde et meget anspent forhold. Den kompliserte relasjonen Bartali/Coppi ble derimot mesterlig håndtert av den italienske legenden, daværende lagleder Alfredo Binda, velsignet med en usedvanlig diplomatisk kapaisitet.

Franskmennene på sin side, slet ofte med interne stridigheter. I 1952 utgaven av Tour de France var den lille fjell-geita Jean Robic og det verbale maskingeværet Raphael Geminiani, i Lousion Bobets fravær, franskmennenes store håp. Advart på forhånd av den allmektige rittdirektør Jacques Goddet om Robics svake kollektive sans, fryktet den franske lederen Marcel Bidot for dynamikken i laget sitt. Ikke overraskende fikk Goddet rett. På etappen til Namur angrep Coppi i sedvanlig stil, og franskmennene måtte mobilisere. Alle kjørte ansiktet i vinden i jakten på Coppi – alle utenom Robic, som klaget over dårlig bein: «pas maintenant, pas maintenant», klaget den lille franskmannen. Likevel, mot slutten av etappen, angrep Robic og karret til seg viktige sekunder i sammendraget.

Tilbake på hotellet fant en mildt sagt opprørt Geminiani Robic i badekaret, avslappet og varm. Robic, repliserende til Geminianis iskalde ansiktsuttrykk, åpnet samtalen med: «vel, er man ikke den sterkeste, må man hvertfall være den slueste». Geminiani takket for lærdommen med å dyppe Robics hode under vann! Og spenningen i det franske laget materialiserte seg for alvor.

Dagens konflikter er gjerne ikke fullt så animerte, men med ryttere som f.eks Mark Cavendish er alt mulig. Briten som i år skal dele sine Tour de France-ambisjoner med landsmannen Bradley Wiggins med et uttalt mål om både grønn og gul trøye. Hvilket vil være en enestående bragd, en gang mestret av Telekom-laget med Zabel/Riis og Zabel/Ullrich, på slutten av 90-tallet. Peugeot-laget med Bernard Thevenet og sprinteren Jacques Esclassan klarte også å snappe til seg både gul og grønn trøye tilbake i 1977.

I mer moderne tid har vi sett lignende forsøk i Grand Tour-sammenheng. Evans/McEwen er en mye omtalt konstellasjon, som resulterte i fire topp 10 plasseringer i sammendraget til Evans (hvor av to er 2.plasser) og hele syv etappeseire og en grønn trøye til sprinteren McEwen.Med referanse til sin nye biografi beskriver McEwen, i et intervju med avisen Herald Sun, sitt forhold til Evans som anspent, og at hans inntog i laget endret dynamikken:

«…either complacent or spoiled. When they realised they had a General Classification contender as well as a regular stage winner and got greedy for more».

Alessandro «Ale-Jet» Petacchi har gjennom sin lange karierre som sprinter kjørt sammen med mange sammenlagtkandidater på laget, som f.eks Raimondas Rumsas, Francesco Casagrande, Ivan Basso, Michele Scarponi og Damiano Cunego. Siden 2000 har disse arbeidsforholdene gitt hele 3 poengtrøyer og 48 etappeseire til Petacchi, men spinkle ni topp 10 plasseringer til sammenlagtkandidaten, hvorav ingen har havnet øverst på pallen.

Noen sprintere tar mer plass enn andre i et lag – i kraft av sine ekstreme kvaliteter og unike personlige karisma. Hvordan relasjonen Cavendish/Wiggins håndteres av Dave Brailsford (Brains-ford) blir meget interessant. Men ikke før julimåned får vi se resultatet.

Dagen da Tour de France ble avgjort

Posted on by
Reply

Mange vil riktig nok hevde at Cadel Evans avgjorde Tour de France 2011 da han hentet inn mye av forspranget til Andy Schleck på Galibier. Men den ordentlige spikeren i kista kom i Grenoble. Evans gav oss en monsteroppvisning på den 42,5 kilometer lange tempoetappen, hvor han knuste Andy Schleck med hele 2 minutter og 31 sekunder. Sykkelblogg var selvsagt til stedet. Se en liten bildeserie under.

KOMMENDE VINNER: Cadel Evans kjører en solid oppvarming før det virkelig gjelder. Før tempoen i Grenoble hadde Andy Schleck 57 sekunder til gode på BMC-kapteinen. (Foto: Sykkelblogg. Netland/Lee)

GUTTA-BOYS: UCI-president Pat McQuaid og BMC-eier Andy Rihs godt fornøyd med Evans' prestasjoner i Grenoble. McQuaid uttalte at Tour de France hadde en UCI-vennlig topp 3 (Foto: Sykkelblogg Netland/Lee)

KJØRER NED: Edvald Boasson Hagen smiler etter etappen i Grenoble, til tross for litt uflask ute på veien. (Foto: Sykkelblogg Netland/Lee)

HISTORISK: Cadel Evans på podium etter en råsterk enkeltstart. Første australske vinner av Tour de France. Et stort antall aussie-fans hadde funnet veien til Grenoble. (Foto: Sykkelblogg Netland/Lee)

VARMET IKKE OPP: Thor Hushovd klar for sin tempo. Merkelig nok droppet den erfarne Garmin-rytteren oppvarmingen.

STYLET: Regjerende olympisk mester Samuel Sanchez brukte heldigvis ikke landeveissykkelen denne dagen. Likevel et særdeles gyllent fremkomstmiddel. (Foto Sykkelblogg Lee/Drake)

SNIK-AUDIENS: Undertegnede er aldri sjenert når kjente fjes lusker rundt. Pat var mer førnøyd enn på lenge med Tour de France. (Foto: Sykkelblogg, Netland)

 

 

13 høydepunkt i 2011

Posted on by
Reply

I det 2011 nesten er omme er det selvsagt på tide å skue over hendelsene som ligger bak oss – det er duket for årets kåringer. Sykkelblogg opererer riktignok ikke med de mest tradisjonelle kategoriene – vi føler ”årets rytter” eller ”årets lag” osv. er dekket godt andre steder. Her setter vi fokus på hendelser og ryttere som ikke pryder alle andres lister(kanskje med unntak av nr. 1 på listen), men som likevel har gjort sykkelsesongen 2011 til det den var – et vanvittig underholdende år.

1 Årets stabeist: Edvald Boasson Hagen

LIKER IKKE Å TAPE: Edvald viste mental styrke under Tour de France (Foto: Michael Steele/Getty Images Europe)

Dette må være årets enkleste kåring. Med to etappeseire (og to 2. plasser) i Tour de France beviste Edvald Boasson Hagen at han så absolutt hører hjemme i verdenstoppen. På etappen til Cap Frehél ble det miss – timingen var off. Dagen etter derimot, på Tour-ens lengste etappe til Lisieux, holdt Eddy lekestue med konkurrentene. På etappen til Gap derimot, ble han utmanøvrert av den gamle ringereven Thor Hushovd, noe som fikk blodet til å bruse hos den unge Rudsbygdingen. Smaken av 2.plass fikk frem en fandenivoldsk Boasson Hagen. Etter hele 60 kilometer med angrep kom SKY-rytteren seg omsider i brudd dagen etter det sure nederlaget. På veien til Pinerolo gjorde Edvald som han ville – den fjerde norske etappeseieren var et faktum. Gudfaren til Tour de France, Henri Desgrange skrev en gang om den perfekte rytter i boken La tête et les jambes (Hodet og beina). Edvald Boasson Hagen er åpenbart råsterk i begge.

2 Årets kannibal: Peter Sagan
Hvis Philippe Gilbert er årets rytter (noe det fleste er enige om) er Liquigas’ wonderboy Peter Sagan definitift årets kannibal. Den unge slovaken dominerer nærmest hvor hen han stiller til start (sett bort i fra de lengre tempoetappene). Få kan matche Sagans allsidighet og umettelige seiersappetitt. Ingen andre hadde flere pallplasseringer eller vant flere poengtrøyen i 2011 enn Sagan – hvilket gjør han til årets kannibal. Men, også kanskje den nye Sean Kelly?

3 Årets hykler: Tom Boonen
Før Tom Boonen varslet at massespurt ikke var noe særlig moro lenger, informerte belgieren oss om at Ghent-Wevelgem overhode ikke stod oppført i hans rittkalender. I tillegg til å ha dukket opp i rittet likevel, vant like godt Belgias former favorite Ghent-Wevelgem – og, ikke minst, Boonen vant i en massespurt. Årsaken til Tom Boonens drastiske helomvending var at arbeidsgiver Quick-Step sårt trengte livsviktige World Tour poeng etter en heller miserabel innledning på sesongen.

4 Året TV-fjes: Thomas Voeckler

Sur la télévision: Voeckler forstår verdien av mediaeksponering. (Foto: Bryn Lennon/Getty Images Europe)

Helt fra seieren i Tour de Méditerranéen, via et fantastisk Tour de France og til slutt en solid 4.plass i Gran Piemonte, har Thomas Voeckler befunnet seg i det avgjørende bruddet eller helt i fronten av et jagende hovedfelt. Voeckler hadde rett og slett mer TV-tid denne sesongen, enn hva Regis har hatt gjennom hele sin programvert- karriere. Med samme media-kåthet som Camilla Herrem blir Tommy kåret til årets TV-fjes.

5 Årest taktiske bommert: ”Pippo”
Etter en lang sesong kunne man gjerne satt sammen en nokså lang liste. Mange kritiserte både Thomas Voeckler og Andy Schleck f.eks. da de valgte å kontre Contadors angrep på Col du Telegrahpé på etappen til Alpe d’Huez. En taktisk faux pas som klistret seg i undertegnedes hukommelse var finalen i årets Milan-Sanremo. Innenfor de siste kilometerene jager Fillipo Pozzatto ned Gilbert. Det gjør han mens aussie fast man og bruddets eneste spurter, Matt Goss satt trygt på hjul. Da den avgjørende spurten gikk satt Goss dermed usedvanlig godt i det, og sikret seg sin første La Classicissima. Gilbert var selvsagt mindre fornøyd med Pippos taktiske disposisjoner.

6 Årets klatrer: Remi Pauroil
Også en kategori med mange kandidater. Alberto Contadors totale dominans gjennom hele Giro d’Italia, eller Andy Schlecks episke reise til Galibier Serre-Chevalier under Tour de France og ikke minst Juan José Cobos seierstriumf på Angliru som sikret han sammenlagt seieren i Vueltaen – alle fantastiske prestasjoner på den alpinske slagmarken.
Men for å gjøre det enkelt: hva med Remi Pauroil? Eneste rytter som vant mer enn én King of the Moutains-konkurranse i 2011.

7 Årets (mest fortjente) prisutdeling: Cavendish eller Kolobnev?

SENDT HJEM: Kolobnev kom ikke særlig lengre enn lagpresentasjonen i Tour de France. (Foto: Pascal Rossignol/Reuters)

De fleste bet seg merke i at Mark Cavendish endelig fikk sin SPOTY-pris. Etter å ha vært nominert før, men ikke nådd helt frem, fikk den superraske Manx-mannen en overveldende andel av stemmene, og det til og med i et ikke-olympisk år. Imponerende.
Kanskje ikke fullt så imponerende, sett med vestlige øyne, var tildelingen som gikk i retning av Alexandr Kolobnev. Russeren forlot årets Tour de France i skamme etter å ha avlagt en positiv dopingprøve, for så å komme hjem til moderlandet å bli hyllet av nasjonale myndigheter med en æresmedalje. President Medvedevs måte å si: ”God forsøk! Prøv igjen!”.

8 Årets l’enfant terrible: Romain Sicard
Mange har store forventninger til den tidligere U-23 verdensmesteren, men forløpig har den unge franskmannen ikke levert varene – Sicard har heller stjålet dem. 2011 var året Euskaltelryttren kom ut av skapet som beruset traffikskilt-tyv.

9 Årets ”grand old lady”: Jeannie Longo
Et særdeles trøblete år for det franske sykkelfenomenet. Longo er en respektert institusjon i fransk sykkelsport, men i år fikk veteranenen en solid ripe i ettermæle-lakken. Dopingjegerene i media og AFDL våknet mildt sagt til live da det ble kjent at Longo hadde brutt meldeplikten tre ganger. Forsvarerene i saken hevdet at overtredelsen skyldtes bl.a kommunikasjonsvansker, ettersom Longo (som den eneste i hele verden?) bruker ADAMS (meldepliktsystemet) via brevform (!!).

10 Årets mest sexy vegetarianer: Maarten Tjallingii (?)
Tidlig i adventstiden ble Rabobank-rytteren Maarten Tjallingii nominert til den prestigetunge prisutdelingen ”Mest sexy vegetarianer” (stelt i stand av et nederlands helsenettsted). Tjallingii, som forøvrig ble nr 3 i årets Paris-Roubaix, er ikke kjent som noen utpreget playboy og/eller pikenes Jens, og hvorvidt 34-åringen fra Leeuwarden vant eller ikke, er ukjent. Kanskje noe kan hjelpe oss med akkuratt det?

11 Årets kollektiv: HTC-Highroad

THE END: Seiersgrossisten HTC takker for seg i 2011 (Foto: James Startt)

Et fantastisk lag (med stor L) vil forsvinne til neste år. HTC-Highroad var kanskje det mest suksessrike laget i den moderne sykkelæra (sammen med Maipei). HTC hadde riktig nok superspurter Mark Cavendish, verdens raskeste mann på to hjul, men faktisk hadde intet annet lag større andel ulike ryttere på pallen i 2011. Hele 62,9 % av laget fikk en eller flere pallplasseringer.

12 Årets unge fighter: Sep Vanmarcke
I Paris-Roubaix var Team Garmin-Cervelos unge Sep Vanmarcke instrumentell i lagets taktiske manøver mot Fabian Cancellara – den store forhåndsfavoritten. Hvilket var mildt sagt imponerende av Vanmarcke i det som var hans første møte med rittes utilgivelige brosteinspartier.

13 Årets uvanlig nederlender: Sebastian Langeveld                                    Sebastian Langvelds seier i Omloop Het Nieuwsblad 2011 var ikke bare imponerende, men også litt uten om det vanlige. Nerderlenderenes resultater i de større av brosteinsrittene på våren har de siste årene vært alt annet enn bunnsolid. 1986 var året en nederlender sist vant Flanderen Rundt. Siden 2. verdenskrig har en nederlandsk rytter stått øverst på pallen kun 5 ganger. Kanskje er Langeveld Nederlands nye brosteins-messiah?

Kan HTC-Highroads lagkultur måles? Tja, kanskje…

Posted on by
1

Slutten av året nærmer seg og som vanlig dukker det opp en mengde statistikk på sykkelsesongens hendelser og aktører, og ikke minst dertilhørende analyse av varierende kvalitet. Sykkelblogg vil ikke være noe dårligere og bidrar med en uhøytidelig kvalitativ analyse.

Man kan lese om de mest-vinnende rytterene (Gilbert, Sagan og Kittel), hvilke lag som hadde flest seiere (HTC, Sky og RadioShack), samt hvilke nasjoner som var mest suksessrike (Italia, Frankrike og Spania).

En statistikk som Sykkelblogg har sett litt nærmere på er hvilket lag som hadde flest ulike ryttere på pallen i 2011. Ut i fra slike data kan man spekulere i flere korrelasjoner og teste ut ulike hypoteser – som f.eks:

1. Sør -og øst-europeiske lag (som Lampre, Astana osv.) er gjerne mer totalitære enn de nyere, mer anglofile lagene (som SKY, HTC og Garmin osv.)
2. Lagene med antatt høy kvalitet vil ha pallplasseringer fra flere ulike ryttere enn lag med antatt lav kvalitet.
3. Lag med en tydelig multi-nasjonal profil vil ha pallplasseringer fra flere ulike ryttere enn lag med en mer homogen profil mtp nasjonalitet.

Dataene, som kun gjelder de 18 World Tour-lagene for 2011, er hentet fra det kjente sykkelnettstedet Cycling Quotient.

Ag2r 53,3
Astana 39,4
BMC 33,3
Euskaltel 36
HTC 62,9
Katusha 59,4
Lampre 42,9
Leopard-Trek 59
Liquigas 48,3
Movistar 53,7
OmegaPharma 35,7
Quick Step 57
Rabo 61,9
SaxoBank 46,4
SKY 53
Garmin 50
RadioShack* 54,7
Vacansoleil 55,1
Gjennomsnittsverdi 50,1
*Uten Lance Armstrong Dataene er oppgitt i prosent

Tar vi for oss den første hypotesen – at sør -og øst-europeiske lag er gjerne mer totalitære enn de nyere, mer anglofile lagene – finner vi litt støtte for dette i dataene. Med totalitære mener vi at strukturen i laget er sterkt hierarkisk og/eller at man rendyrker en sterk leder fremfor kollektivet. Astana vil være det ideelle eksempelet for denne kategorien. Dataene viser at 4 av 6 (Astana, Katusha, Movistar, Euskaltel, Lampre og Liquigas) lag i denne kategorien scorer under gjennomsnittsveriden (50,1%) – særlig Astana og Euskaltel har lave verdier med henholdsvis 39,4 -og 36 %. Men verdiene til BMC (33,3) og Katusha (59,4) bryter med logikken i hypotesen, likevel er jeg tilbøyelig til å tilskrive kvaliteten i de to lagene som årsak til avviket. Men det antyder sterkt at «kvalitet», snarere enn «kultur», forklarer hvorfor noen lag har høyere spredning hva gjelder pallplasseringer enn andre. På den annen side har lag basert utenfor sør -og øst-europa gjennomgående høy spredning (sett bort i fra OmegaPharma og BMC).

Sammenhengen mellom kvalitet og spredning virker sterk. Selv om lagene AG2R og Vacansoleil scorer over gjennomsnittet. Med all respekt, er vel det noe overraskende.Dog har begge lag nokså få antall seire i 2011, hverken AG2R eller Vacansoleil er topp 10 i på den rankingen. Men lag som Euskaltel og OmegaPharma er vel gjerne litt mer hetrogene mtp kvalitet. Kvalitet-variabelen vil også virke sammen med kultur-variabelen i disse to tilfellene – to eldre lag myntet på tradisjonelt hierarki.

Hypotesen om nasjonalitet er basert på at lag med mange forskjellige nasjonaliteter (spesielt de utenfor sykkelsportens tradisjonelle land: Belgia, Nederland, Frankrike, Spania, Italia og Sveits) ofte har beveget seg bort i fra tradisjonelle verdier, som f.eks strengt hierarki, nettopp fordi de er eksponert for et større antall og nye verdier. Funnene tyder på at en slik hypotese kan ha noe for seg, når multi-nasjonale lag som HTC, RadioShack og SKY (og til dels Leopard-Trek) scorer godt over gjennomsnittet. Gitt at laget har kvaliteten vil en høy grad av multi-nasjonalitet gjerne gi større spredning av ryttere som havner på pallen i løpet av året. OmegaParma er et veldig belgisk lag, som hadde mange pallplasseringer i 2011, men relativ lav spredning. Likevel finnes det ikke et tydelig mønster i dataene som gjør at variabelen har noen stor forklaringskraft.

Ganske interessante data som gir grunnlag for mange aritge hypoteser, uten at vi kan trekke de altfor store sluttningene. Men gjerne et utgangspunkt for å vurdere kvaliteten og kulturen som råder i World-Tour lagene.

Innspill til «analysen» mottas med glede i kommentarfeltet.