KAN BLI HISTORISK: Chris Froome kan som første britiske vinner av Vueltaen. (Foto: Espen J. Lee)
Hvis fjorårets Vuelta a España gav oss en pikant smak av nærmest hele den Iberiske halvøy – fra Benidorms hvite strender i sør og helt nord til Baskerlands frodige og kuperte terreng – er årets utgave primært en humpete reise i Spanias nordligste regioner. Og er derfor idealet på hva spanjolene kan best: fjell, fjell og mere fjell.
Vuelta a España, eller Spania Rundt for dere som benytter den litt mindre romantiske benevnelsen, er videns kjent for å servere oss bratte og eksplosive avslutninger. Etappen til Peña Cabarga, hvor Juanjo Cobo og Chris Froome kjempet som hunder helt til målstreken, var et av 2011-sesongens mest spektakulære høydepunkt.
I 2012 ønsker man å gjenskape den samme magien. På løypa som starter med en lagtempo i severdige Pamplona, og som 3,360km senere ender i hovedstaden Madrid (forøvrig 2012-løypas sørligste punkt), har arrangørene prestert å finne frem til utrolige ti avslutninger som enten ender på toppen av en bakke eller et fjell. Litt uforholdsmessig er det derfor at bare én individuell tempo står på det øvrige programmet. Også på tempoen vil arrangøren sette rytternes klatreegenskaper på prøve, med en ikke uvesentlig 3.kategoristigning. De snaue 40km fra Cambados til Pontevedra fremstår som en litt mer krevende utgave av Tour de France-tempoen i 2009, som omkranset det vakre vannet ved Annecy. En tempo hvor Alberto Contador stormet til seier foran Fabian Cancellara.
I løpet av tre uker skal rytterne forseere totalt 36 kategoriserte stigninger, hvorav 15 er klassifisert som 1.kategori eller høyere. Faktisk opererer Vuelta-arrangørene med to typer utenfor kategori klassifiseringer. Den ene kalles «Spesial Kategori», hvor nyvinningen Cuitu Negru og Vuelta-klassikeren Covadonga befinner seg. Samtidig finnes også «Cima Alberto Fernandez Spesial Kategori», som naturlig nok er eksklusivt forbeholdt stigningen til Bola del Mundo – direkte oversatt: toppen av verden.
Men før vi begår kardinal synden med å redusere årets spanske runddans til upersonlige kartbeskrivelser og løypeprofiler, må også artistene tas med i betraktningen. Det er nemlig rytterne det hele handler om, og som en uvanlig søt og velsmakende post-TdF godteripose, har vi en meget eksplosiv duell i vente.
Ofte satt i skyggen av sine italienske og franske nevøer, har det spanske treukers rittet helt siden starten i 1935 slitt med å tilrekke seg de største stjernene. Selv ikke legendariske spanske ryttere som Federico Bahamontes og Miguel Indurain satte Vueltaen høyt på prioriteringslisten i løpet av sine karrierer.
I 1995 ble rittet flyttet fra april til september, med sikte på å tiltrekke seg større navn, men uten ønsket resultat. Plassert mot slutten av sesongen har Vueltaen ofte fungert som intet mer enn rittet hvor den kommende verdensmesteren står av i siste uke. I det vi står på trappen foran den 67. utgaven fremstår derimot stempelet som «oppkjøringsritt» mer sekundært enn på lenge.
For starten i Pamplona markerer ikke bare starten for årets siste Grand Tour, men angir også det virkelige comeback for hjemmehelten, Spanias største syklist, Alberto Contador. Etter tidenes korteste 2-årige utestengelse er altså Conta tilbake i sykkelmanesjen, og med tanke på den skrøpelige sesongen laget hans har hatt, bør spanjolen leverer varene på hjemmebane.
Mannen som skal ødelegge denne sykkelfiestaen er Chris Froome fra Team Sky. Med et solid lag i ryggen har andremann fra årets Tour de France planer om å sette en bardus stopper for Contadors ventede parademarsj tilbake til det profesjonelle sykkelsirkuset. Dette er første gang Froome kjører en Grand Tour for Sky uten Bradley Wiggins. Med nyervervet kapteinsstatus gleder den kenyanskfødte briten seg til å kjøre sitt eget tempo i fjellene.
Riktignok gjenstår det å se om dette tempoet tilsvarer det av Contadors. Hvis ikke kan rittet være avgjort lenge før Madrid. Ingen duell, ingen suspens. Som den største etapperytteren i sin generasjon har El Pistolero selvfølgelig en sagnomsust merittliste å vise til i de treukers lange rittene. Sett bort i fra fjorårets Tour de France (et resultat som senere ble strøket) har Contador vunnet alle Grand Tours han har startet med ambisjoner om å vinne. Men nå med navnet sitt vanhelliget av en dopingdom og med bare Eneco Tour som oppvarming, er spørsmålene rundt spanjolens form større enn noen gang. Likevel, med en hel sykkelgal nasjon i ryggen og en klatrepreget løype som står godt til hans egenskaper, ligger mye til rette for at mannen fra Pinto skal befeste sin posisjon etapperittenes konge.
På lik linje med Contador, har også Froome sitt å bevise. For første gang altså, kjører han som kaptein for Team Sky i en Grand Tour. Med Wiggins trygt plassert hjemme i London (eller Mallorca?), er nå alle beskuende øyne rettet mot den klatresterke briten. Hvordan Froome-dog, tilsynelatende en avbalansert ung mann, takler presset under medias skarpe lupe gjenstår å se.
Psykologisk sett har det alltid vært enklere å være hjelperytter enn kaptein. Men kanskje har han lært en ting og to av TdF-vinneren Bradley Wiggins, som har vært forfulgt av pressekorpset i hele år. Et skue Froome har hatt fornøyelsen av å observere fra orkesterplass. De neste tre ukene kjører han derfor ikke bare for retten til å ta med seg den røde Vueltatrøyen hjem, men også for å gjøre krav på kapteinsrollens i neste års Tour de France. Det ryktes nemlig at den 100. utgaven av le Grande Boucle, som starter på øyparadiset Korsika, vil sette rytterne på flere groteske klatreprøvelser enn hva årets utgave gjorde.
