”Alt kan skje” er det en klassisk Tour de France-klisje som sier. Reisen østover til Metz – målby for 40. gang i Tour-historien – skulle ut i fra papiret være en nokså oppskriftsmessig affære for spurterne. Typisk nok skulle etappen huskes for noe helt annet, og ble derfor et håndfast bevis for at klisjeer ofte har noe for seg.
Peter Sagan vant nok en etappe på det som var Tourens syvende konkurransedag, men den unge slovakens seierspositur kom dessverre i skyggen av groteske hendelser ved utkanten av den velkjente Tour-byen. De fleste TV-seere satte både osten og kjeksen i halsen da, snaue 25 km fra mål, det rene krigsutbrudd inntraff. I frenetisk, høy fart på over 70 km/t (Valverde mente det var 80 km/t) langs Moselle-departementets gule og grønne topografi, foregikk krigen om posisjonens ”uunngåelige” konsekvens: en massiv velt.
Slike ulykker splitter naturlig nok feltet, og i bataljonen som kunne fortsette stormangrepet mot mållinjen manglet det flere av sammenlagtgeneralene. Frank Schleck var et av mange ofre ute på veien. Alene stod luxembourgeren med et oppgitt og frustrert uttrykk malt over sitt radmagre ansikt. Et grusomt og åpenbart uvelkomment déjà vu for RadioShack-kapteinen, som også krasjet ut på en tidlig etappe i Tourens 2010-utgave. Likevel var dette også en ganske så naturlig fortsettelse for familien Schleck, som i 2012 har strevd med selve definisjonen av et annus horribilis. I mål hadde Frank Schleck tapt drøye 2 min til Cadel Evans og Bradley Wiggins.
”Massakren ved Metz” felte også den kanadiske branden Ryder Hesjedal. Garmin-Sharps store håp for sammendraget har, som resten av sine bohem-aktige lagkompiser, brukt opp årets kvote med good vibrations. Fra rosa glede og eksklusiv prosecco på podiet i Milano, ble det rurale og uluksuriøse utkantstrøket til målbyen Metz en blodig påminnelse om at vinden snur fort på landeveien. 13 min 38 sek bak ledende Cancellara, er nå høyreiste Ryder Hesjedal beste Garmin-Sharp rytter i sammendraget. Ofte snakker vi om episke fjell som Tourmalet eller Alpe d’Huez som kamparenaen hvor avgjørelsen i Tour de France skal falle. For norsk-kanadiske Hesjedal var Metz’ anonyme utkant stedet hvor Tour-ambisjonene ble skrinlagt på bardust vis.
Selve symbolet på brutaliteten vi som seere dessverre måtte beskue, var Vacansoleils nederlandske klatretalent: Wout Poels. Som en tapper soldat kjempet han til siste slutt før lagledelsen tvang han inn i følgebilen. Med skader på milt, nyrer og lunger, og med hele tre ribbeinsbrist var det nok særdeles fornuftig. Chapeau!
Men noen lag er bedre utrustet i disse neglebitende kampene. BMCs frontlinje med rutinerte herrer som Hincapie og Burghardt posisjonerer Cadel Evans til perfeksjon etappe etter etappe. Nærmest som en selvfølge er det mørkerøde toget å se i front hvis en potensielt farlig situasjon kan oppstå. Dermed ligger fjorårsvinneren, sammen med forhåndfavorittene Wiggins og Nibali, i en ideell posisjon på sammenlagtlisten forut for Tourens første skikkelige fjelletappe.
Tour de France-debutanten La Planche des Belles Filles er en ny utfordring for de fleste av feltets ryttere. En kort, men bratt stigning hvor utfallet er vanskelig å spå. Første fjelletappe er ofte en observasjonsrunde for sammenlagtgutta, hvor de nærmest teatralsk titter seg rundt og analyserer hver eneste bevegelse hos konkurrentene. Suspensen er høy, men angrepene få. Mens dette pågår stikker gjerne en mindre viktig rytter av fra feltet; kanskje lokalkjente Thibaut Pinot – feltets benjamin du tour (feltets yngste rytter). Eller klatremusa Jelle Vanendert, fjorårets store åpenbaring i fjellene. Hvem vet? Alt kan skje….