(foto: GettyImages)
Hvis Tour de France er en internasjonal, kommersiell gigant, er Giro d’Italia en fargerik og romantisk reise gjennom siciliansk hete, stupbratte Dolomitter og til tider utilgivelige værforhold – alt sammen satt inn i en helt unikt og rosa innramming. Sammen med den katolske kirken er rittet, ofte referert til som corsa rosa, Italias lengst stående institusjon. Giro d’Italia er synonymt med italiensk sykkel, men også med legender som Binda, Bartali, Magni og kanskje mest av alt: Fausto Coppi. Også kjent som il Campionissimo.
Som sykkelsportens første, moderne superstjerne hadde Coppi en mystikk og en aura verdig av en sann mester. Han ledet an i sportens gylne æra, og på tross av et skjelett laget av glass og et privatliv godt plassert på utsiden av datidens sosiale normer, brakte han hele det italienske folk ut av etterkrigstidens desillusjonerte og nedbrutte tilstand.
Elsket av den lidenskaplige tifosi (den italienske fansskaren) og beundret av resten, trollbandt Coppi alle ved å vinne det store italienske rittet hele 5 ganger. Hans siste Giro-seier fra 1953 blir husket spesielt godt forut for årets utgave. I kjølevannet av en psykologisk og taktisk tete-à-tete med den sveitsiske sjarmøren, Hugo Koblet (forøvrig første utlending som vant Giroen) seilte Coppi i fra og avgjorde på veien over Stelviopasset. Nede i Bormio ble Coppi kronet som Giro-mester for aller siste gang.
Legenden om Fausto Coppi har en naturlig tilstedeværelse i hver eneste av Stelviopassets 48 hårnålssvinger, og vil som en usynlig hånd dytte dagens ryttere opp den åpne og til dels nakne fjellsiden.
1953-MESTEREN: Coppi kjører alene mot toppen av Stelvio
Med sine 2,757 meter over havet er Passo dello Stelvio taket på årets Giro d’Italia – rittets høyeste punkt referert til som Cima Coppi. Til tross for et mer humant ansikt har arrangørene (sammen med fansen) likevel tatt med denne trolske fjellgiganten, som velvillig låner sitt grandiose alpelandskap til årets utgave.
Et nedtonet og mer balansert corsa rosa viser også spurterene mer hjerterom. Det paddeflate, men potensielt vindfulle danske landskapet bør by på muligheter for feltets raskeste muskelfibre. Lagtempoen ønsker rytterne velkommen til italiensk jord, en cronosquadra som potensielt kan skille 3 min mellom første og siste mannskap. Den andre uken er en mangfoldig bukett av etapper, hvor et variert sortiment ryttere kan sette farge på begivenhetene.
Men hvis det virkelig er ”verdens hardeste ritt, på verdens vakreste sted” (høres anteklig bedre ut på italiensk) slik som arrangørene påstår, er det fortsatt den tredje og siste uken som gjelder. Via de mer ubskure, men likevel viktige stigningene til Leco Piani dei Resinelli og Cervinia, peker samtlige rosa piler til alle stignigers mor. Fryktingytende og inspirende på samme tid skal Passo dello Stelvio skille klinten fra hveten i det et treukers lang blodslit drar seg til mot slutten. I skyggen av Coppi må rytterne forsere hele 5,900 meter med klartring på dronningetappen, som altså avsluttes med den skrekkelige duoen Mortirolo og Stelvio.
Det hele er lagt om som et crescendo. Etappe for etappe bygges forventningene opp. Lørdag 26. mai er dagen vi alle sitter med magen full av rosa sommerfulger. Forhåpentligvis blir vi vitne til en nytt og uforglemmelig bidrag til legenden om Stelvio.
E.JL