2012: Stort og smått så langt

ETTERLENGET SEIER: Kristoff åpnet seierskontoen i Belgia (Foto: Sirotti)

Vårklassikerene er over for denne gang. Dermed bytter man ut ufremkommelige brosteinspartier og stupbratte vallonske bakker, med snøkledde fjelltopper og energisnappende tempoetapper. Men før vi kaster oss inn i etapperittenes fascinerende verden, bør vi kanskje oppsummere noe av det som har gledet og forarget oss så langt i sykkelsesongen 2012.

Boonen-mania
Veien ut av Monte Carlos’ mørkeste og mest fasjonable nattklubber var ikke så lang for Tom Boonen som mange hadde trodd. Med et fjorår som bekreftet den belgiske storrytterens tilsynelatende bortfall fra sykkelsportens stjernegalleri, har derimot 2012 bevitnet Tom Boonen som fullstendig uimotståelig for fansen og nærmest ustoppelig for konkurrentene. Hans fullkomne represalie til de som på brutalt og prematurt vis hadde avskrevet den tidligere verdensmesteren til sportsverdenens avgrunn, materialiserte seg i en 55km lang parademarsj i Paris-Roubaix.

Flying SKY high
Våren er ikke bare endagsritt, men også Bradley Wiggins’ triumferende anslag mot Tour de France-suksess. I Paris – Nice levde briten opp til sin forhåndsannonserte, gode form da han på åpningstempoen mestret våte og vanskelige forhold langs konturene av Chevreuse -dalen.
Ikoniske Col d’Èze – tilbake på plakaten etter lengre tids fravær – skulle tradisjonen tro krone vinner av Paris-Nice. Høyt over strandkanten til den vakre franske rivieraen, etter at han stormet stigningen i 30km/t, kunne Wiggins velvillig registrere seg som vinner av både etappen og rittet sammenlagt. Briten kopierte dermed storheter som Sean Kelly, Miguel Indurain, Stephen Roche og ikke minst Eddy Merckx. Han ble også første britiske rytter til å vinne sammenlagt siden Tom Simpson gjorde det samme i 1967.
Bradley Wiggins er bedre og mer offensiv enn noensinne – både på sykkelen og i media. Etter etappen til Mende skapte han oppstandelse ved å hoppe umiddelbart på rulla for «å kjøre ned». Til Cycle Sport Magazine kommenterte Wiggins hendelsen på følgende måte: «Then I did my warm-down on a turbo-trainer, and from the reaction, you’d think I was pleasuring myself in a deckchair.”

Todelt vårsesong
For mens brosteinsklassikerene var et frenetisk og feberaktig dypdykk i den flamske sykkelsjelen, minnet Ardenner-uken mer om et venteværelse med altfor gammelt lesestoff. Kontrasten er stor, men det oppsummerer på mange måter en ganske så todelt vårsesong.
Den offensive og positive kjørestilen som ble dyrket i ritt som E3, Dwars door Vlaanderen og Paris-Roubaix, må sammenliknes med negativ og konservativ taktikk som preget hele Ardenner-uken. Amstel Gold Race minnet mer om en transportetappe i Vuelta a Espana, enn en prestisjefull vårklassiker. Med norske øyne kan vi riktignok bekrefte at en ny stjerne ble født. Lars Petter Nordhaugs TdF-verdige prestasjoner fungerte som en trippel-espresso i en ellers så søvndyssende utgave av øl-rittet.
Det store unntaket må utvilsomt være Flandern Rundt, hvor arrangørenes jakt på ny kapital transformerte fjorårets mest underholdende endagsritt til noe så endimensjonalt og taktikk-løst, at bare Angelo Zomegnan lot seg underholde. Hadde ikke Tom Boonen utmanøvrert den italienske alliansen som konspirerte mot ham, ville nok det ene VIP-teltet etter det andre falt for den sjåvinistiske belgiske fansens vrede.
Flandern Rundts feilslåtte ansiktsløft var ikke første gang denne sesongen at børs gikk foran katedral. Den nye generalissimo i Giro d’Italia-organisasjonen Michele Acquarone skapte mer furore enn eufori da de italienske favorittene på Acqua & Sapone ble utelatt av corsa rosa, til fordel for lille tyske Team NetApp.

Norsk prima vera
En oppsiktsvekkende god Nordhaug, komplimenteres av den offensive Asker-gutten Vegard Stake Laengen, og sammen med Alexander Kristoff (eller Kristov bør man kanskje si) utgjør de en troika vi trygt kan stille forventninger til i nærmeste fremtid.
Etter å ha kjørt verdensmester Mark Cavendish av veien i Oman, ble det ofte vindfulle Vest-Flandern scenen for Stavanger-guttens internasjonale gjennombrudd. Etappeseier i Tredagers i De Panne iført ledertrøyen beviste at unge Kristoff har tatt betydelige steg i Katusha-laget. Helgen etter ble han beste nordmann i det nykomponerte og bestialske Flandern Rundt. Chapeau!

Ricco har hisset for siste gang
Nedslått og utskjelt er Riccardo Ricco muligens den eneste «kobraen» felt av sin egen gift. På bakgrunn av en amatørmessig blodtransfusjon mottok den kontroversielle italieneren en durabel 12-års utestengelse. Dommen innebærer at den famøse sykkelkarrieren til Ricco er over. Men livet går videre. Forhåpentligvis etter en litt annen oppskrift.

Hva gjelder BMC…
…også kalt sykkelsportens Barcelona, har en overflod av stjerner og penger ikke gitt ønsket resultat så langt. Noen ganger beskriver bilder bedre enn ord:

Gilbert anno 2011

;

Gilbert anno 2012