Stakkars Andy Schleck

HVOR ER FRANK? Andy går sjeldent noe sted uten storebror (Foto: Reuters).

Allerede før sesongen er noenlunde i gang hagler kritikken og ytringer om mistro rundt hodet på Andy Schleck. Er all støyen rettet mot Tour de Frances 2. mann de tre siste årene misplassert og umusikalsk, eller treffer Bjarne Riis spikeren på hode når han sår tvil rundt Andy Schlecks mentale kapasitet?

Nye lagkamerater i RadioShack-Nissan, Chris Horner og Andreas Klöden, har begge uttalt seg om hva Andy Schleck må gjøre annerledes i 2012 – hvis den evige toer, yngstebror Schleck skal ha mulighet til til å stå øverst på pallen i Tour de France. Mest presis i sitt budskap var kanskje rutinerte Klödi, som selv har to 2. plasser fra Tour-en, når han sier at Schleck-brødrene må etablere et fungerende hierarki mellom seg – ellers vil ingen av dem vinne. Spørsmålet om delt lederskap vil utvilsomt være det store temaet også i andre lag.

Lagkamerat og kommende road-captain Kløden vil altså brødrealliansens egalitet til livs. Fusjonen som i utgangspunktet skulle være deres store forse og komparative fortinn vis-à-vis konkurrentene, har paradoksalt nok blitt et handikap. I sommer døpte italienske kommentatorer Andy Schleck torcicollo (stiv nakke), alltid på jakt etter storebror Franks posisjon i feltet – en freudiansk tvangsforbindelse, støpt fast i underbevissthetens grunnmur.

Tilliten mellom dem er selvsagt beundringsverdig og kanskje uten sidestykke i den profesjonelle peloton, men effekten av den på landeveien bryter med sportens logikk – det kan bare være én vinner (også blant ”tvillinger”).

Andy Schleck er ikke bare en romantisk, familiekjær mann (Andy bor bare 300 meter unna både foreldrene sine og Frank hjemme i Luxembourg), han er også en ektefødt idealist hva gjelder sin sport. Fast i troen nekter yngstebror Schleck å si fra seg rollen på sykkelsportens hovedscene, og sedvanlig nok, i takt med sin ubegrensede amorøsitet for La Grande Boucle, ønsker Andy igjen at navnet hans pryder rollelisten i julimåned. Det eksklusive fokuset på Tour-en er selvsagt et salg i ansiktet for sportens tradisjonalister; en arrogant, ahistorisk holding etter deres begreper, med opphav hos den hissige, men usannsynlig talentfulle amerikaneren Greg LeMond (hvis man ser bort i fra klatre-kunstneren Lucien van Impe, som hvert år fokuserte utelukkende på klatrekonkurransen) – og videre perfeksjonert av Lance Armstrong. På samme måte som Lance, er det for Andy: ”C’est le Tour où j’ai pris le plus de plaisir”: det er Tour-en som gir han mest glede.

Et skår i denne gleden er nok at Proudhomme og Pescheux har lagt opp til nesten 100km tempo denne gangen, til forskjell fra i fjor da andelen var historisk lav. Videre skuffende må det være for Schleck-leiren, nå riktignok omkranset av talent og rutine i sitt nye RadioShack ”Datsun”, at Andy taper omtrent 1,6 sekunder pr km til erkerivalen Alberto Contador på en tempo (basert på resultater fra tempo og prolog siden 2009 i TdF-sammenheng). Schleck-brødrene kan håpe CAS ber Contador holde seg hjemme i sommer, men likevel lirker temposterke ryttere som Cadel Evans, Bradley Wiggins og kanskje også Denis Menchov – the russian comrade som endelig har funnet veien hjem til moderlandet.

Under regimet til Johan Bruyneel tyder lite på at Andy Schleck skal forlate den amerikanske tilnærmingen hva gjelder sesongopplegget. Kanskje mer sannsynlig er det at et klarere og helt nødvendig hierarki blir etablert blant Schleckene. Bryuneel har en fantastisk merittliste som teamsjef, men hadde heller dårlige erfaringer med komplekse lederskapsordninger ifjor. Spørsmålet er om Andy er mentalt forberedt på og kynisk nok til å forlate storebror Frank på landeveien – en route Champs-Elysees.