Duket for fjell-fiesta i Vueltaen

KAN BLI HISTORISK: Chris Froome kan som første britiske vinner av Vueltaen. (Foto: Espen J. Lee)

Hvis fjorårets Vuelta a España gav oss en pikant smak av nærmest hele den Iberiske halvøy – fra Benidorms hvite strender i sør og helt nord til Baskerlands frodige og kuperte terreng – er årets utgave primært en humpete reise i Spanias nordligste regioner. Og er derfor idealet på hva spanjolene kan best: fjell, fjell og mere fjell.

Vuelta a España, eller Spania Rundt for dere som benytter den litt mindre romantiske benevnelsen, er videns kjent for å servere oss bratte og eksplosive avslutninger. Etappen til Peña Cabarga, hvor Juanjo Cobo og Chris Froome kjempet som hunder helt til målstreken, var et av 2011-sesongens mest spektakulære høydepunkt.

I 2012 ønsker man å gjenskape den samme magien. På løypa som starter med en lagtempo i severdige Pamplona, og som 3,360km senere ender i hovedstaden Madrid (forøvrig 2012-løypas sørligste punkt), har arrangørene prestert å finne frem til utrolige ti avslutninger som enten ender på toppen av en bakke eller et fjell. Litt uforholdsmessig er det derfor at bare én individuell tempo står på det øvrige programmet. Også på tempoen vil arrangøren sette rytternes klatreegenskaper på prøve, med en ikke uvesentlig 3.kategoristigning. De snaue 40km fra Cambados til Pontevedra fremstår som en litt mer krevende utgave av Tour de France-tempoen i 2009, som omkranset det vakre vannet ved Annecy. En tempo hvor Alberto Contador stormet til seier foran Fabian Cancellara.

I løpet av tre uker skal rytterne forseere totalt 36 kategoriserte stigninger, hvorav 15 er klassifisert som 1.kategori eller høyere. Faktisk opererer Vuelta-arrangørene med to typer utenfor kategori klassifiseringer. Den ene kalles «Spesial Kategori», hvor nyvinningen Cuitu Negru og Vuelta-klassikeren Covadonga befinner seg. Samtidig finnes også «Cima Alberto Fernandez Spesial Kategori», som naturlig nok er eksklusivt forbeholdt stigningen til Bola del Mundo – direkte oversatt: toppen av verden.

Men før vi begår kardinal synden med å redusere årets spanske runddans til upersonlige kartbeskrivelser og løypeprofiler, må også artistene tas med i betraktningen. Det er nemlig rytterne det hele handler om, og som en uvanlig søt og velsmakende post-TdF godteripose, har vi en meget eksplosiv duell i vente.

Ofte satt i skyggen av sine italienske og franske nevøer, har det spanske treukers rittet helt siden starten i 1935 slitt med å tilrekke seg de største stjernene. Selv ikke legendariske spanske ryttere som Federico Bahamontes og Miguel Indurain satte Vueltaen høyt på prioriteringslisten i løpet av sine karrierer.

I 1995 ble rittet flyttet fra april til september, med sikte på å tiltrekke seg større navn, men uten ønsket resultat. Plassert mot slutten av sesongen har Vueltaen ofte fungert som intet mer enn rittet hvor den kommende verdensmesteren står av i siste uke. I det vi står på trappen foran den 67. utgaven fremstår derimot stempelet som «oppkjøringsritt» mer sekundært enn på lenge.

For starten i Pamplona markerer ikke bare starten for årets siste Grand Tour, men angir også det virkelige comeback for hjemmehelten, Spanias største syklist, Alberto Contador. Etter tidenes korteste 2-årige utestengelse er altså Conta tilbake i sykkelmanesjen, og med tanke på den skrøpelige sesongen laget hans har hatt, bør spanjolen leverer varene på hjemmebane.

Mannen som skal ødelegge denne sykkelfiestaen er Chris Froome fra Team Sky. Med et solid lag i ryggen har andremann fra årets Tour de France planer om å sette en bardus stopper for Contadors ventede parademarsj tilbake til det profesjonelle sykkelsirkuset. Dette er første gang Froome kjører en Grand Tour for Sky uten Bradley Wiggins. Med nyervervet kapteinsstatus gleder den kenyanskfødte briten seg til å kjøre sitt eget tempo i fjellene.

Riktignok gjenstår det å se om dette tempoet tilsvarer det av Contadors. Hvis ikke kan rittet være avgjort lenge før Madrid. Ingen duell, ingen suspens. Som den største etapperytteren i sin generasjon har El Pistolero selvfølgelig en sagnomsust merittliste å vise til i de treukers lange rittene. Sett bort i fra fjorårets Tour de France (et resultat som senere ble strøket) har Contador vunnet alle Grand Tours han har startet med ambisjoner om å vinne. Men nå med navnet sitt vanhelliget av en dopingdom og med bare Eneco Tour som oppvarming, er spørsmålene rundt spanjolens form større enn noen gang. Likevel, med en hel sykkelgal nasjon i ryggen og en klatrepreget løype som står godt til hans egenskaper, ligger mye til rette for at mannen fra Pinto skal befeste sin posisjon etapperittenes konge.

På lik linje med Contador, har også Froome sitt å bevise. For første gang altså, kjører han som kaptein for Team Sky i en Grand Tour. Med Wiggins trygt plassert hjemme i London (eller Mallorca?), er nå alle beskuende øyne rettet mot den klatresterke briten. Hvordan Froome-dog, tilsynelatende en avbalansert ung mann, takler presset under medias skarpe lupe gjenstår å se.

Psykologisk sett har det alltid vært enklere å være hjelperytter enn kaptein. Men kanskje har han lært en ting og to av TdF-vinneren Bradley Wiggins, som har vært forfulgt av pressekorpset i hele år. Et skue Froome har hatt fornøyelsen av å observere fra orkesterplass. De neste tre ukene kjører han derfor ikke bare for retten til å ta med seg den røde Vueltatrøyen hjem, men også for å gjøre krav på kapteinsrollens i neste års Tour de France. Det ryktes nemlig at den 100. utgaven av le Grande Boucle, som starter på øyparadiset Korsika, vil sette rytterne på flere groteske klatreprøvelser enn hva årets utgave gjorde.

En pause fra Team SKY

Etappe 8 til Porrentruy var dagen hvor alle franske husmødre fikk seg en ny kjæledegge. For mens tidligere storklatrer Richard Virenque sitter farefritt i kommentatorboksen, og mens fjorårshelten Thomas Voeckler svinger som en jojo bak på hovedfeltet, blomstret fransk sykkelsports unge alibi Thibaut Pinot helt, heeelt i front.

Feltets yngste rytter skulle egentlig ikke kjøre årets Tour de France. ”For ung og uerfaren. Ingen god idé”, uttalte lagledelsen til L’Equipe tidlig i junimåned. Med typisk fransk surrealisme ble han likevel kastet inn i Francaise Des Jeux-troppen – en knapp uke før prologen i Liège – etter at Arnold Jeannesson måtte melde avbud.

Forberedt eller ei, i dag demonstrerte purunge Pinot at han var verdig en plass på sportens største scene, samtidig som han leverte en umiskjennelig god bekreftelse på sitt imponerende talent i det kuperte terreng.

Sultne som ulver var de fleste lag interessert i å få rytterne sine av gårde i dagens brudd. Farten den første timen var derfor umenneskelig høy, spesielt for de som enda slikker sine sår etter ”Massakren ved Metz”. Likevel maktet lokalkjente Pinot å rive seg løs fra SKY-toget som, i lys av Wiggins gule bekledning, kontrollerte minutiøst hvem som stakk av gårde.

På dager som disse, hvor mange ryttere kjemper desperat for å komme seg i brudd, er det å havne i riktig gruppe en vitenskap i seg selv. Det krever en dose uredd fandenivoldskhet, kombinert med timing og kløkt. Heldigvis for Pinot, har nettopp en slik spisskompetanse institusjonalisert seg i laget til Marc Madiot, teamsjef i Francaise Des Jeux (FDJ).

Ser vi på fjorårets Tour de France evnet FDJ å plassere folk i brudd på alle fellesstartetappene, sett bort i fra etappe 8, 18 og 19. Baroudeur par excellence Jeremy Roy stod selvsagt bak mange av disse. Den heroiske franskmannen kjørte med stort hjerte på hver eneste av de totalt 793km han satt i brudd.

Mest minneverdig av disse kilometerne er selvsagt de han tilbakela på veien til Lourdes. En thriller av en etappe hvor Roy ble innhentet like før mål og regelrett korsfestet av feltets røsligste viking, vår egen Thor Hushovd, midt i pilegrimsbyen ved foten av Pyreneene. Som en av feltets mest raffinerte utforkjørere hadde «Oksen fra Grimstad» få problemer med å hente inn den tapre franskmannen på veien ned fra Col d’Aubisque.

Tatt i betraktning et påfallende likt scenario, var det derfor en ualminnelig passelig oppreisning for Marc Madiots menn at gromgutten Thibaut Pinot hentet hjem en sårt etterlengtet etappetriumf i sveitsiske Porrentruy. En seier ikke bare til franske husmødres store fornøyelse, men også til glede for alle som setter pris på ungdommelig pågangsmot og fransk heroisme. Etter gårsdagens maktdemonstrasjon av U.K Postal…eh…. Team SKY var kanskje dette litt lindrende medisin for den mer frankofile kohorten.

 

Slaget ved Metz

”Alt kan skje” er det en klassisk Tour de France-klisje som sier. Reisen østover til Metz – målby for 40. gang i Tour-historien – skulle ut i fra papiret være en nokså oppskriftsmessig affære for spurterne. Typisk nok skulle etappen huskes for noe helt annet, og ble derfor et håndfast bevis for at klisjeer ofte har noe for seg.

Peter Sagan vant nok en etappe på det som var Tourens syvende konkurransedag, men den unge slovakens seierspositur kom dessverre i skyggen av groteske hendelser ved utkanten av den velkjente Tour-byen. De fleste TV-seere satte både osten og kjeksen i halsen da, snaue 25 km fra mål, det rene krigsutbrudd inntraff. I frenetisk, høy fart på over 70 km/t (Valverde mente det var 80 km/t) langs Moselle-departementets gule og grønne topografi, foregikk krigen om posisjonens ”uunngåelige” konsekvens: en massiv velt.

Slike ulykker splitter naturlig nok feltet, og i bataljonen som kunne fortsette stormangrepet mot mållinjen manglet det flere av sammenlagtgeneralene. Frank Schleck var et av mange ofre ute på veien. Alene stod luxembourgeren med et oppgitt og frustrert uttrykk malt over sitt radmagre ansikt. Et grusomt og åpenbart uvelkomment déjà vu for RadioShack-kapteinen, som også krasjet ut på en tidlig etappe i Tourens 2010-utgave. Likevel var dette også en ganske så naturlig fortsettelse for familien Schleck, som i 2012 har strevd med selve definisjonen av et annus horribilis. I mål hadde Frank Schleck tapt drøye 2 min til Cadel Evans og Bradley Wiggins.

”Massakren ved Metz” felte også den kanadiske branden Ryder Hesjedal. Garmin-Sharps store håp for sammendraget har, som resten av sine bohem-aktige lagkompiser, brukt opp årets kvote med good vibrations. Fra rosa glede og eksklusiv prosecco på podiet i Milano, ble det rurale og uluksuriøse utkantstrøket til målbyen Metz en blodig påminnelse om at vinden snur fort på landeveien. 13 min 38 sek bak ledende Cancellara, er nå høyreiste Ryder Hesjedal beste Garmin-Sharp rytter i sammendraget. Ofte snakker vi om episke fjell som Tourmalet eller Alpe d’Huez som kamparenaen hvor avgjørelsen i Tour de France skal falle. For norsk-kanadiske Hesjedal var Metz’ anonyme utkant stedet hvor Tour-ambisjonene ble skrinlagt på bardust vis.

Selve symbolet på brutaliteten vi som seere dessverre måtte beskue, var Vacansoleils nederlandske klatretalent: Wout Poels. Som en tapper soldat kjempet han til siste slutt før lagledelsen tvang han inn i følgebilen. Med skader på milt, nyrer og lunger, og med hele tre ribbeinsbrist var det nok særdeles fornuftig. Chapeau!

Men noen lag er bedre utrustet i disse neglebitende kampene. BMCs frontlinje med rutinerte herrer som Hincapie og Burghardt posisjonerer Cadel Evans til perfeksjon etappe etter etappe. Nærmest som en selvfølge er det mørkerøde toget å se i front hvis en potensielt farlig situasjon kan oppstå. Dermed ligger fjorårsvinneren, sammen med forhåndfavorittene Wiggins og Nibali, i en ideell posisjon på sammenlagtlisten forut for Tourens første skikkelige fjelletappe.

Tour de France-debutanten La Planche des Belles Filles er en ny utfordring for de fleste av feltets ryttere. En kort, men bratt stigning hvor utfallet er vanskelig å spå. Første fjelletappe er ofte en observasjonsrunde for sammenlagtgutta, hvor de nærmest teatralsk titter seg rundt og analyserer hver eneste bevegelse hos konkurrentene. Suspensen er høy, men angrepene få. Mens dette pågår stikker gjerne en mindre viktig rytter av fra feltet; kanskje lokalkjente Thibaut Pinot – feltets benjamin du tour (feltets yngste rytter). Eller klatremusa Jelle Vanendert, fjorårets store åpenbaring i fjellene. Hvem vet? Alt kan skje….

Hjemmefansens dødskyss og sagaens fortsettelse

På tampen av en perfekt sesong overrasket Philippe Gilbert de fleste med å melde overgang til BMC foran 2012-sesongen. Tilbake lå et slukøret Lotto-lag, samt et forvirret og hardtsatsende OmegaPharma-QuickStep. Faktisk var hele Belgia fullstendig desillusjonert. Etter over 500 dager uten regjering og politisk ledelse, måtte en fra før av splittet nasjon også svelge at deres største sykkelstjerne reiste ut av landet.

På Tourens andre dag lå derfor alt til rette for at walloneren Gilbert skulle gi noe tilbake til sine lojale fans på deres egen hjemmebane. Møysommelig skreddersydd til den tidligere vinneren av Liège-Bastogne-Liège sine preferanser, skulle en brosteinsbelagt bakke opp til Côte de Seraing være startrampen for en heidundrende folkefest blant hjemmefansen.

Vi nordmenn hadde også vår favoritt. Blant et kobbel av favoritter ble Norges og Team SKYs Edvald Boasson Hagen nevnt som en av de heteste til å vinne i den krevende avslutningen. Men både Edvald og hjemmefavoritten Gilbert nølte da unge og fremadstormende Peter Sagan tok hjulet til innehaveren av den gule ledertrøyen, Fabian Cancellara. Nesten litt upoetisk reagerte ingen av de rutinerte favorittene umiddelbart på Liquigasrytterens bevegelser, som om de ikke helt trodde at eventyret om Sagan skulle fortsette i verdens største sykkelritt.

Råsterke Edvald tettet riktignok luken til duoen i front. Cancellaras fryktinngytende styrke betyr ofte at få tørr å jobbe sammen med han – en pervers effekt av hans makeløse talent. Sagan og EBH satt derfor klistret på sveitserens bakhjul, sistnevnte derimot hadde naturlig nok lite å stille opp med i spurten mot en tilsynelatende uslåelig Sagan. I vaken av slovakens herjinger kom resten av feltet,  spaltet ut over den kuperte avslutningen. Fra følgebilen sammen med rittdirektør Christian Prudhomme kunne selveste sykkelkongen, Eddy Merckx, bare konstatere at en ny kannibal har entret sykkelsportens hovedscene.

Ved Sagans seiersappetitt er det noe påfallende merckxiansk. Hans naturlige sult for å vinne, kombinert med en kontrasterende gutteaktig sjarm, kan gjøre denne 22-åringen uimotståelig, i det som er hans første(!) Tour de France. Den orginale kannibalen fikk sin Tour-debut i 1969. Den gang vant Eddy Merckx seks etapper. På bakgrunn av Sagans praktfulle opptreden på taket av Seraing er det kanskje lov å håpe på en reprise av den bragden.

Sitt klengenavn verdig vant den fluorgrønne seiersgrossisten hele fem etapper i Tour of California og fire etapper i Tour du Suisse. Både i kvantitet og kvalitet påviser Sagans merittliste hans styrke og allsidighet. Før årets Tour kunne Liquigaslaget kun vise til en etappetriumf (Pozzato 2007). Iskald og upårvirket av presset rundt, virker det sannsynlig at Peter Sagan vil pynte på den statistikken med å vinne flere etapper – i all slags terreng.

Hvis debutantenes Tour fortsetter må vi se opp for den tyske wünderkind Marcel Kittel på mandagens etappe til Seraing. Der hvor storfavoritt Mark Cavendish – som sjeldent vinner på første forsøk (Brignoles 2009 er unntaket) – møter forventningspress fra omgivelsene, finner fryktløse Kittel inspirasjon og motivasjon i Sagans lekne debutantoppvisning på Cote de Seraing.